Fargesprakende folkeeventyr

Med Grimsborken, som utgis denne uken, avslutter Bjørn Ousland sin tegneserietrilogi basert på Asbjørnsen og Moes folkeeventyr. Tidligere har han bearbeidet eventyrene Mumle Gåsegg (1999) og Soria Moria Slott (2000). Grimsborken er en faustiansk historie om gutten som inngår avtale med en diabolsk hest. Han dreper de andre føllene i kullet, slik at hesten kan die alene og vokse til en kjempe. Med hjelp av hesten strever gutten seg gjennom de obligatoriske prøvelsene for å få fatt i prinsessen og halve kongeriket.

Ousland har tegnet med fargestifter over vannfarger. Det skaper en tekstur som både er visuelt interessant og gir motivene stofflighet. Tegningene er delikate, samtidig som de er røffe og rørlige. Stilen har gradvis blitt mer gjennomarbeidet i de tre bindene. Grimsborken er en vellykket konklusjon på eksperimentene i de to foregående bindene, og er utvilsomt den fineste norske tegneserien utgitt så langt i år. Den friske fargebruken og de tydelige figurkarikeringene gjør at serien er iøynefallende og lett å lese - også for barn. Spesielt vellykket er utformingen av hesten Grimsborken, som er både monumental og fryktinngytende.

Sidene har ikke noe fast ruteoppsett. Ousland varierer rutenes format og plassering på sidene, for å styre rytme, tempo og intensitet i fortellingen. Dette er særlig tydelig i den actionfylte sekvensen hvor hovedpersonen og Grimsborken skal befri prinsessen. Sidekomposisjon forsterker figurenes strevsomme bergklatring, den trange passasjen inn i trollhulen, og det dristige svevet ned fra fjellet. Sideutformingen er oppfinnsom, men uten å forvirre leseren. Ousland viser her utmerket hvordan tegneserier absolutt er noe annet enn film på papir.

Tegneserien starter med at prinsessen blir kidnappet av et troll. Det er et dramatisk anslag, men historien mister mye av spenningen fordi Ousland bruker den neste tredjedelen av seriens 32 sider på å fortelle om hovedpersonens familie og omflakkende liv. Særlig de yngste leserne vil ha glemt bortførelsen når Ousland omsider fører gutten til kongsgården. For øvrig er historien godt fortalt, med jakten på Grimsborkens like i Helvete som et spennende toppunkt.

En svakhet ved mange litterære bearbeidelser, er at de er tekstunge - som om serieskaperen er redd for å tilføre verket noe i fortolkningen. Da kan man heller lese originalverket. Ousland er derimot gjerrig med fortellerteksten. Dialogen er kortfattet og lettfattelig. Han lar tegneseriemediets visuelle side bære historien, og det gjør serien lettlest. Det hjelper også på leselysten at Ousland har lagt inn et par fornøyelige gags i rutene. Han har heller ikke rensket vekk brutaliteten i eventyret, men bearbeidet sekvensene slik at de har et uvirkelig, komisk preg.

Bjørn Ousland (42) er en av landets mest erfarne serieskapere, og har blant annet tegnet den historiske trilogien Solruns saga og humorserien Helliter'n og Halvliter'n. For Mumle Gåsegg fikk han både Kulturdepartementets tegneseriepris og prisen for beste norske serie ved Raptus-festivalen. I år mottok han departementets illustrasjonspremie for tegningene i boken Frøken Bisk Glefs og femten andre. Med Grimsborken har han levert en sterk kandidat til neste års tegneseriepris.

Bjørn Ousland: GRIMSBORKEN (Jippi Forlag).

Morten Harper

(Trykt i Aftenposten 30. april 2002)