Karikaturer i kryssild

Solid bok om karikaturenes historie, men med enkelte bevisste og ubevisste blindsoner.

Ragnvald Blix, som gjennom første halvdel av 1900-tallet var en av landets fremste tegnere, utalte tidlig i karrieren at «for at være en god Karikaturtegner maa man være kold som Is ligeoverfor alle Meninger og alle Personer» (Verdens Gang 14. mars 1905).

Jan Kokkin siterer Blix i sin nye bok Bildet som våpen, og uttalelsen kan stå som en programerklæring for det uredde tegneridealet som går som en strek gjennom Kokkins historie om karikaturene. I forordet forteller Kokkin, som er kunsthistoriker, at han fikk ideen til boken etter angrepet mot Charlie Hebdo i 2015. Det franske satiremagasinet ble internasjonalt kjent da det trykket de omstridte danske Muhammedkarikaturene, og dette var bakteppet for terrorangrepet.

Boken kommer 20 år etter at Jyllands-Posten publiserte de fatale karikaturene 30. september 2005. Kokkin gjengir hele avissiden med de tolv karikaturene, og gir en god innføring i hvorfor de ble tegnet og de voldsomme motreaksjonene. Hendelsen er likevel en nokså liten del av den fyldige boken, som tar mål av seg å dekke «karikaturens historie fra antikken og frem til i dag».

FARE PÅ FERDE

Kokkin medgir tidlig i boken at den er «i stor grad eurosentrisk», den dekker blant annet ikke USA, Sør-Amerika og Asia. Han mener likevel at boken er «den første på norsk som tar for seg karikaturhistorien i en større bredde». Det har han rett i. Nærmeste konkurrent er Erle Marie Sørheims Karikaturenes historie fra 2021, som behandler en del av de samme tegnerne og publikasjonene, men er ikke i samme grad et oversiktsverk. Kokkins bok har dessuten mange illustrasjoner, både av gamle og nyere karikaturer, og er grundig kildebelagt med noter.

Bildet som våpen er ikke bare en beskrivelse av historien, men også et forsvarsskrift for viktigheten av karikaturene og ytringsfrihet for tegnerne. Kokkin advarer mot «en stille død» for karikaturene. Mange aviser har kuttet ut faste tegnere som sparetiltak og i overgangen fra papir til nettaviser. En annen årsak er frykt for negative reaksjoner, enten det er fra publikum eller medienes eiere.

Et av eksemplene Kokkin trekker frem er Washington Posts sensur i fjor av anerkjente Ann Telnaes sin tegning der Jeff Bezos, avisens eier, sammen med flere techoligarker tilber Donald Trump. De siste årene har særlig beskyldninger om antisemittisme utløst sensur. Selv liberale The Guardian sparket den dyktige tegneren Steve Bell etter en karikatur av Benjamin Netanyahu.

TEGN I TIDEN

Karikaturer oppleves ofte raskt og flyktig. Kokkin setter tegningene inn i en sammenheng, og gir dem dermed også varighet og historisk relevans. Det er interessant å lese hvordan samfunnsendringer som reformasjonen og opplysningstiden virket inn på karikaturene. Boken gir dessuten et fint innblikk i Europas historie, gjennom de hendelsene og lederskikkelsene som karikaturene kommenterer.

Noen ganger bruker Kokkin for mye plass på å gjenfortelle innholdet i tegningene, som i det grundige kapitlet om den britiske 1700-tallstegneren William Hogarth, kalt «satirens far». Teksten er ellers strukturert rundt korte biografier om de mest sentrale tegnerne, samt noen oppsummerende avsnitt om de forskjellige epokene eller områdene.

Kokkin skriver særlig bra om hvordan opplysningstiden banet veien for en spissere politisk karikatur på 1800-tallet. I Storbritannia med den fargerike streken til James Gillray, og i Frankrike bladene La Caricature og Le Charivari, som la et grunnlag for Charlie Hebdo. Kapitlet om tyske Simplicissimus, lansert i 1896, der norske Olaf Gulbransson og Ragnvald Blix ble markante tegnere, utmerker seg med skildringen av hvordan magasinet endret seg fra maktkritisk satire til propagandategninger for myndighetene.

STREK UTEN SKJOLD

Det er få kvinnelige tegnere i boken, noe Kokkin er bevisst på. I et eget kapittel drøfter han årsaker til at kvinnene er fraværende, og trekker frem noen markante unntak som danske Gerda Wegener og finlandssvenske Tove Jansson. I den norske historikken er både Dagsavisens Siri Dokken og Klassekampens Mette Hellenes med blant nåtidens sentrale tegnere.

Kokkin gir et fint overblikk over norske karikaturer i to kapitler, med sensuren under andre verdenskrig som skillelinje. De fyldige kapitlene presenterer en rekke tegnere fra Jens R. Nilssen til Finn Graff og Marvin Halleraker, og er innom tema som unionsoppløsningen, forbudstiden og EU-kampen. Utvalget er godt, men det er rart at Kokkin plasserer Klassekampens mangeårige tegner Hallvard Skauge sammen med lokalavisenes karikaturer.

Kokkin tar feil når han utroper Jan Lundes Pappa og Pjokken fra 1917 til den første norske tegneserien. Fem år tidligere tegnet Gunnar Tandberg serien Kari, Per og Søren, trolig skrevet av Nanna With. I det hele tatt er det ganske tilfeldig hvordan Kokkin behandler karikaturer i tegneserier. Han gir god plass til Steffen Kverneland, men overser helt Knut Nærums satireserier Bloid og Streberne, som har levert politisk karikatur i flere aviser gjennom årene.

Boken er i alle fall solid historieformidling, som viser at bildet er et kraftig våpen. Den viser også at tegnerne og karikaturen nå trenger et skjold.