Alternativt dyreliv

Serien er befolket av søte dyrefigurer med menneskelige refleksjonsevner. Widlife er en absurd funny animal-serie, eller snuteserie som vi kan si på norsk. Forvent ikke noen norsk Donald. Hvis serien ligner på noe, måtte det være Patrick McDonnels Hundeliv eller George Herrimans absurde klassiker Krazy Kat. Lauviks serie er uansett noe for seg selv. Allerede på omslaget merker vi det som er typisk for serien: en klynge søte dyrefigurer med menneskelige refleksjonsevner. Dyrene er impulsive og undrende, enkle og lekne. De har laget katapult for å skyte seg selv til "værdamenes hemmelige rugeplass". For dyrene er ikke bare lekne, men også småkåt viltre. Tegningen er full av artige detaljer.

Wildlife er humor man snarere humrer enn gapskratter av. Når man ser de søte dyrene, forledes man lett til å tro at dette er lesestoff for barn. Det er det ikke. De fleste referansene må man være godt oppe i tenårene for å få med seg. Innimellom er dyrefigurene karikaturer av menneskers usikkerhet og forfengelighet, men som oftest er de pussige klovner. Serien er snodig på grensen til det absurde, rar på grensen til vannvittig. Av og til er det vanskelig i det hele tatt å finne noe poeng, og serien er innimellom så banal at man kan gremmes. På sitt beste er den derimot både småfilosofisk og ufin. Figurene er for anonyme til å gjøre varig inntrykk, men de er såpass viltre at de er fascinerende å lese om der og da.

Tegningene er stive, noe man særlig merker de sjeldne gangene det er med mennesker i serien. Selv om streken er i overkant stakkato, er den i alle fall oversiktlig. Det kommer godt med når Lauvik setter i gang med sine mest intrikate sidekonstruksjoner. Flere av sidene er spennende komponerte plansjer. Lauvik utnytter sidedesign på en måte som ingen andre norske serieskapere. Denne visuelle oppfinnsomheten gir serien særpreg, og bidrar til å gjøre også poengfattige sekvenser interessant. Serien er et godt eksempel på at kreativitet kan kompensere for håndverksmessige svakheter.

Lauvik har laget en fin ramme rundt albumet. Det vanlige formatet for Wildlife er ensides episoder. Her har han for første gang laget en lengre historie (syv sider), som viser at han også kan fortelle, selv om historiens parodiske eventyrprøvelser er drøyt repeterende. Flere av ensiderne er laget spesielt for albumet. På den siste siden avsløres det at han har tegnet inn sopp i nederste hjørne på de nye sidene som skal sverte over på fingertuppene og gi en ekstra delirisk leseropplevelse. Virkelig snodige saker.

Wildlife er en serie som spriker i flere genreretninger. For å få utbytte av den, må man bli fortrolig med at Lauvik kjapt veksler mellom det gravalvorlige, plumpt useriøse og direkte absurde. Wildlife startet i månedsheftet Ernie i 1997, etter at Lauvik hadde vunnet en tegneseriekonkurranse i Bergens Tidende. Han lager også stripeserien EON, som trykkes i bladet Pondus. Ifølge forlaget har seriesuksessene gjort det mulig for sotraværingen Lauvik å si opp jobben på det lokale fiskemottaket for å tegne på heltid.

Lars Lauvik:
Wildlife
Bladkompaniet 2001

Morten Harper

(Trykt i Nationen 21. mai 2001)