Kunsten å provosere

Christopher Nielsens serier er best når de er grisete og ekle. De forarger og irriterer - mest fordi de samtidig er forbannet morsomme.

tegneserier
Morten Harper

Etter suksess med TV-serien om To trøtte typer og millionstøtte til en helaftens tegnefilm med de samme typene, har Christopher Nielsen (38) begynt å lage tegneserier igjen. Det er over to år siden forrige nummer av heftet Weltschmerz ble utgitt. Nielsen har laget åtte nummer av Weltschmerz siden starten i 1994. Heftet inneholder ulike typer serier, som gjerne er noe tyngre enn Nielsens folkelige figurer som To trøtte typer og Hold Brillan.

Politisk korrekthet har aldri kjennetegnet Nielsens serier. Denne gangen lykkes han nok i å provosere med serien "Kåte Patti Prostituert", humoristiske ensidere om den "overlykkelige hora". Serien er usmaklig. Og den er uhyre morsom. I et mediesamfunn hvor det meste er tillatt, er det en prestasjon av Nielsen å finne fortellinger som kan irritere. Serien er heller ikke bare spekulativt tull, men refererer på sitt forskrudde vis til folks holdninger og fordommer. Dette er den mest grisete karikeringen Nielsen har gjort på en stund, og tegningene er passende gjort røffere enn i resten av heftet.

Nielsen avslutter her Disney-satiren "Tiu diodieca scribajo". Settingen er at religiøs fundamentalisme har grepet om seg, og kosmologien er hentet fra Disneys tegneserier og filmer. Strid om eiendomsrett til Disneys helligdommer har utviklet seg til åpen krig, og det er lett å lese inn paralleller til både Balkan og Midtøsten. Serien får frem absurditeten i fundamentalisme i og med at krigen står om et så trivielt tema. Det er uklart om serien er ment som en satire over religion og samfunn ved å bruke Disney-universet, eller om den er en kommentar til donaldisme og tegneseriefans ved å referere til religion og samfunn. Nielsen selv insisterer på at serien er tegnet i transe (sic!). Slik sett er den hinsides kritikk og forståelse. Selv om det kan tolkes mye ut av serien, er denne siste episoden så sær at den føles uvedkommende. De mange, lange monologene er utmattende. Riktignok er de en treffende karikatur av profetisk språkføring, men gudsjammerlig kjedelig.

Det er intet mindre enn menneskehetens eksistens og utvikling som er tema for heftets åpnings- og avslutningshistorier. Kjenningene Optimisten, Pessimisten og Fatalisten diskuterer evolusjonsteori, og hvem som driver utviklingen fremover: våghalsene eller de varsomme. Fatalisten er en merkelig figur, i overkant manisk til å kle navnet sitt. Alene er han en meningsløs og uinteressant person, men han har en opplivende rolle i denne samtalebaserte serien. Mens Optimisten og Pessimisten polariserer temaet i tråd med sin personlighet, bryter Fatalisten opp monotonien med krakilske utrop. Serien er likevel nokså kjedelig. Figurene er så entydig karikerte at utsagnene er forutsigbare og programmatiske. Diskusjonen er grunn filosofi. Hvis målet har vært å gripe en hverdagslig situasjon, er utsagnene for søkte. Hvis poenget er å belyse tema, mislykkes serien fordi diskusjonen er enkel og momentene gjentas.

Avslutningshistorien "Rulletrappen" er derimot noe av det beste Nielsen har laget i Weltschmerz. Nakne mennesker løper opp en rulletrapp. Trappen ruller nedover, og er tilsynelatende uendelig i begge retninger. Personene må løpe for ikke å føres nedover. Flere personer og grupper forflytter seg i trappen med ulike ambisjoner og hastighet. De mest målbevisste har en progresjonsteori om hvor raskt man må gå for ikke å bli med trappen nedover. Dette er et enkelt bilde på strebermentalitet og menneskehetens utvikling. Nielsen har laget en interessant fortelling av en tilsynelatende banal metafor. Det avgrensede rommet gir en hektisk stemning i serien. De ambisiøse personenes prat om sine beregninger er underholdende lesning. Billedbruken er utmerket. Vi føler virkelig hvor tett kanalen med trappen er. Vi fornemmer hvordan trappen beveger seg nedover, og personene som halser av gårde for å være raskere. Selv om det er få hendelser, er det derfor utmerket driv i serien.

Da tidsskriftet TEGN kåret tidenes beste norske serieskapere, ble Nielsen suveren vinner. Og på topp 20-listen over de beste seriene, var åtte signert ham. Deriblant farsen Jazzbasillen (1990) og samfunnssatiren En fettsugers bekjennelser (1988). Nielsen har laget tegneserier siden begynnelsen av åttitallet, da han på eget forlag utga heftene Tegneseriebladet FEDME og Rummpfftillfftooo. Han bidro også i undergrunnsmagasinene Brage og Gateavisas tegneserieekstra. Motkultur-tradisjonen har han videreført ved å utgis på det lille forlaget No Comprendo Press. Boken Homo Norvegicus, som ble utgitt i fjor, samler alle seriene med To trøtte typer, Gutta fra Calcutta, Narverne og Hold Brillan.

Christopher Nielsen:
Weltschmerz nr. 8.
No Comprendo Press.

(Trykt i Dagens Næringsliv 22. juni 2001)