Tor uten hammeren

I dag utgis et nytt bind av tegneseriesuksessen Valhall. Serien gjenforteller norrøn mytologi på underholdende vis, med frodig personskildring.

Valhall er flere ganger blitt sammenlignet med Asterix. Ikke bare fordi Valhall er den mestselgende nordiske albumserien, men også fordi de danske serieskaperne Peter Madsen og Henning Kure forteller historier som lesere i nær sagt alle aldersgrupper kan ha utbytte av.

Det nye (tolvte) bindet "Gjennom ild og vann" handler om gudenes kamp mot despoten Geirrød. Det finnes to myter om Geirrød. I den ene er han en jotun som fanger Loke, og presser ham til å lokke Tor til seg. I den andre er han et menneske, som fanger og torturerer Odin. Kure har skrevet mytene sammen i én historie. I serien er Geirrød et menneske som har alliert seg med jotnene, og tyranniserer befolkningen i riket sitt. Han fanger Loke og Odin, og sender Loke av gårde for å hente Tor. Mesteparten av albumet handler om Tor og Lokes strabaser for å overvinne Geirrød. De får flere prøvelser underveis, og albumet er en greitt fortalt spenningshistorie. Oppbyggingen er imidlertid enklere og mer rett frem enn vi er blitt vant til i serien. Albumet mangler den lekende dramaturgien som før har gitt serien en ekstra kvalitet.

Prisbelønt
Det var Henning Kure (daværende redaktør i Interpresse) som i 1977 tok initiativet til Valhall. Flere forfattere og fargeleggere har siden vært knyttet til serien, men den har hele tiden vært Kure og Madsens verk. Det første albumet "Ulven er løs" ble i 1978 lansert med slagordet "de gamle guder vender tilbake", og utgitt samtidig på dansk, svensk, norsk og islandsk i et samlet opplag på 100 000 eksemplarer. Det måtte etter kort tid trykkes i nye opplag. Basert på tegneserien ble det også laget en helaftens tegnefilm, som hadde premiere i 1986. Den fikk Publikumsprisen for beste barne- og ungdomsfilm på Cannes-festivalen. I alt er tegneserien utgitt på ti språk, foruten i Norden bl.a. fransk og tysk. Serien har fått flere utmerkelser, deriblant den norske Sproing-prisen.

Serieskapernes ambisjon har ikke bare vært å gjenfortelle de norrøne mytene. I likhet med den franske serien Linda og Valentin - utvilsomt et viktig forbilde for serien, ved siden av Asterix, Sprint og Tintin - var de første bindene også satire over det moderne samfunn. "Ulven er løs" handler om hvordan et samfunn reagerer mot kaoskrefter, som da albumet ble laget var aktualisert med Bader/Meinhof i Tyskland og diskusjonen om Fristaden Christiania i Danmark. I serien bruker krigsguden Tyr ulven som argument for å utbygge hæren. Frigg mener ulven ikke er noen trussel, og at det må være plass for alle. Odin mener at de andre må ordne opp selv. Han er herskeren som vet han ikke kan løse problemet, og derfor trekker seg unna.

Mens det andre bindet "Tors brudeferd" tar for seg kjønnsroller ved å kle opp Tor som kvinne, ble satiren etter hvert mer avdempet. Personenes psykologi ble vel så viktig som å kommentere omgivelsene. Særlig vellykket er det femte bindet "Ormen i dypet", om Tyr som egentlig kommer fra jotnene. Han fornekter sin bakgrunn og prøver å være mer gud enn gudene. Det er en historie om å erkjenne hvem man er, men også om å utfordre sine egne grenser.

Forstørrelsesglass
Valhall skal dekke de viktigste mytene i gudelæren, og avsluttes med et bind om Ragnarok. Mange hendelser i serien er imidlertid fri diktning. Blandingen av godt fundert kildetilknytning og forsterket humor gjør serien velegnet som religions- og historieformidler.

Gudene i Valhall er ikke projiseringer av idealer, men snarere forstørrelser av mennesker. Figurene er karikeringer som synliggjør personlighetstrekk: Loke er slesk, Odin er herskesyk, og Tor er godhjertet og enfoldig. Riktignok er bildet i den lupen Madsen holder opp foran oss overtydelig, men overdrivelsene er kyndig satt sammen for å skape komiske situasjoner. Serien er rik på menneskekunnskap, upretensiøst formidlet med lun humor.

Mytene om Geirrød er blant de mindre kjente, og historien i "Gjennom ild og vann" gjør ikke varig inntrykk. En svakhet er at Geirrød selv er mer slesk enn skummel. Slik han fremstilles her, er det vanskelig å forstå at han kan holde selveste Odin fanget. Mer fryktinngytende er hans to døtre, som er halvt jotner. Med fresende tenner og jaktinstinkt minner de om forvillede dinosaurer fra Jurassic Park.

Serien handler egentlig om Tor. Til Lokes fortvilelse har han har ikke tatt med seg hammeren da de reiser til Geirrød. Temaet er Tors selvbilde. Han er ikke tordengud bare på grunn av hammeren, men fordi han har særlig egenskaper i seg selv. Det er et spennende tema, med allmenne implikasjoner. Selv om serien skal favne også yngre lesere, er Lokes stadige tvil til Tors evner irriterende gjentagelse av tematikken.

Konsekvent stil
Mytologien rommer en rekke bisarre hendelser og figurer. Dette innebærer et visualiseringsproblem, ikke minst når serien også skal leses av unge. I albumet forsøker en av Geirrøds døtre å drukne Tor og Loke i en flodbølge av urin. Skildret i en tekst kan hendelsen være fornøyelige, men vist i bilder blir den frastøtende. Den slags skjer imidlertid bare unntaksvis i serien. Valhall har en upåklagelig utnyttelse av samspillet mellom tekst og bilde, og fin flyt i overgangene mellom billedrutene.

Madsen har utviklet seg mye som tegner i de snart 25 årene han har arbeidet med serien, men han har hele tiden holdt fast ved en karikert stil. Alle personer, dyr og omgivelser er bearbeidet inn i en imponerende konsekvent tegnestil. Samtidig som stilen er karikert, er den også storslått når det trengs. Madsen har hentet lærdom ikke bare fra europeiske serier, men også amerikanske superheltserier. Den ofte dramatiske perspektivbruken gir serien en ekstra visuell kraft i sekvenser med voldsom handling.

Karikeringen av figurene karakteriserer personligheten deres. Her kan Valhall med rette kritiseres for å være skjematisk, som den hissige Tor med sitt illrøde hår og skjegg. Loke er derimot mer tvetydig. Han er ondskapsfull, men også kreativ. Ifølge serieskaperne selv baserte de Lokes karakteristiske glis på tidligere president Jimmy Carter.

Madsen har alltid vært disiplinert i bruken av virkemidler, men har i de siste albumene tillatt seg å bryte opp de tradisjonelle rutemønstrene. Han bruker flere ganger utfallende bilder for å starte eller avslutte en side. Visuelt løser dette opp fremstillingen og er tiltalende å se på. Bruddene med rutemønstret bidrar også til å bremse ned eller sette i gang et forløp. Et effektivt grep Madsen bruker er å la miljøtegningene være utfallende, slik at de etablerer en ramme for sekvensene.

Peter Madsen og Henning Kure:
VALHALL: GJENNOM ILD OG VANN
Egmont Serieforlaget

MORTEN HARPER

(Trykt i Aftenposten 3. juli 2001)