Satirikerens skrekk

I dag lanseres Steffen Kvernelands tegneserieversjon av Edgar Allan Poes skrekknovelle "Den svarte katten". Men har Kverneland klart å bytte ut ironi meg grøss?

tegneserier
morten harper

"Den svarte katten" er Steffen Kvernelands første utgivelse etter suksessen "Bibelen 2", som han laget sammen med Are Kalvø. Kverneland har med sine mange litterære satirer etablert seg som en av landets fremste serieskapere. Hovedverket "Amputerte klassikere" (første samling i 1992) er fyndige kortversjoner av særlig norsk litteratur. Han har også bearbeidet Øvre Richter Frichs "De Knyttede Never" (1993) om tøffingen Jonas Fjeld, og den mer obskure novellen "Spill mellom fire" (1995) fra bladet "Romantikk". Typisk for Kvernelands tegneserieversjoner er at tegningene ironiserer over teksten.

I "Den svarte katten" vil derimot Kverneland skremme. Den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poe var en foregangsmann innenfor krim- og skrekkgenren, og denne novellen fra 1843 er en real gyser. Som i flere av Poes kortere fortellinger handler det om personenes underbevissthet og psykologiske trusler.

Kverneland har bygd opp serien som en monolog fra den middelaldrende, mannlige hovedpersonen, nesten uten dialog. Han har selv oversatt novellen. Den omstendelige, nesten arkaiske, språkføringen forankrer historien i dens opprinnelige 1800-tallsmiljø, og fremhever hovedpersonens forsøk på å rasjonalisere og distansere seg fra redslene han opplever. Samtidig bremser tekstens stivhet fremdriften i serien, og svekker innlevelsen i historien. Kverneland kunne laget en mer interessant serie hvis han hadde frikoblet seg fra originalen, med et mer moderne miljø og språk.

Paradoksalt nok blir Kvernelands suksess som humorist og satiriker denne utgivelsens største problem. Både i tekst og tegning er "Den svarte katten" tett opptil Poes novelle, og det skinner dyp respekt for opphavsmannen allerede fra det beksvarte omslaget. Kverneland skildrer nitidig hovedpersonens lidenskapelige vennskap-hat-forhold til familiens katt. Skildringene av den fysiske lemlestingen er direkte og brutal, men serien er aldri skremmende.

Det er noe ved Kvernelands strek, fortellerstil og ikke minst figurenes mimikk og gestikulasjon som gjør opptrinnene komiske. Ikke minst er det silhuetter og positurer som minner om hans tidligere serier, og som dermed aktiverer humoristiske assosiasjoner. Det blir som med Helge Jordal i filmene på åttitallet: Kverneland har i en slik grad etablert seg som satiretegner at streken skaper visse rolle- og genreforventninger. Det ødelegger skrekkatmosfæren.

Kvernelands serie minner om skrekkseriene fra det amerikanske forlaget EC Comics (på norsk i "Iskalde Grøss"), som også dyttet mer eller mindre frivillig komikk inn i grøssene. Slektskapet er ikke uventet, ettersom flere av ECs forfattere (forlaget hadde sin storhetstid på femtitallet) var inspirert av Poe. Det er særlig tydelig i seriens "overraskende" sluttpoeng.

Dette er ikke første gang Kverneland lager en mer alvorlig skrekkserie. I antologien "Kåmiks" (1988) bearbeidet han Peter Haars' novelle "Hullet i bildet". Han har også fra før gjort dystre saker med katter i sin egen historie "Julepresenten" (trykt i "Fidus", 1993), som i både stemning og fortellerstil ligner på "Den svarte katten". Kverneland har dessuten tidligere laget tegneserie av Poe i "Amputerte klassikere" (historien "Amontillado-fatet"), da med Kjell Magne Bondevik som skurk.

"Den svarte katten" er en lekker utgivelse, i hendig hefteformat. Kverneland viser dessuten rute etter rute at han er en suveren illustratør. Det er vel verdt å ta seg tid til å se grundig på de enkelte bildene - hvordan Kverneland bygger tekstur med de karakteristiske skraveringene, og hvordan han får til sterke effekter med kontrasten mellom sorte og hvite flater. Han er dessuten dyktig til å flekke til rutene med tannbørste for å skape en dyster, sotete atmosfære. Et nedbrent hus har aldri sett mer forkullet ut enn i Kvernelands strek.

Utgivelsen av "Den svarte katten" og No Comprendo Press' øvrige høstslipp markerer forlagets tiårsjubileum. Etter salgssuksess med den svenske serien "Arne And", startet forlaget antologien "Fidus". Selv om sviktende salg og bidragsyternes engasjement på andre fronter gjorde at utgivelsene ikke ble så hyppige som planlagt, har "Fidus" hele tiden vært et av de viktigste fora for nye norske tegneserier. Forlaget har dessuten utgitt egne album av bl.a. Christopher Nielsens "To trøtte typer", Lars Fiske "Matje" og Knut Nærums "Bloid". Og Kvernelands neste album skal etter planen utgis allerede denne høsten: den selvbiografiske barndomsskildringen "Slyngel".

Steffen Kverneland og Edgar Allan Poe: Den Svarte Katten. No Comprendo Press.

(Trykt i Dagens Næringsliv 16. august 2002)