Erobringstokt og konsumkultur

For deg som har vokst fra Rune Andréassons koselige Bamse, kan aksen Stockholm - Göteborg by på eksotisk vikingferd, samfunnssatire og machomytenes skremselskabinett.

Med Arne And laget svenske Charlie Christensen en av tidenes beste nordiske tegneserier. Fem år etter at han avsluttet serien (og etter å ha sagt nei til alt fra Arne And film til dataspill og kondomer), har han nå utgitt første album basert på romanen Röde Orm. Frans G. Bengtssons vikinghistorie om tokt sørover i Europa er en real guttebok, og i likhet med romanen blander Christensen humor og dramatikk i sin versjon. Her følger vi unge Røde Orm fra Skåne på plyndring langs spanskekysten frem til han tas til fange av arabiske sjøfarere.
Christensen forteller til det svenske magasinet Bild & Bubbla at serien var "en av de største utfordringene jeg har hatt. Jeg har hele tiden vært på grensen av mine egne evner." Noen sider av serien ble først trykt i Ordfront Magasin, men Christensen var ikke fornøyd og har omarbeidet åpningssidene i albumet. Det er en god bearbeidelse han nå har laget, selv om jeg skulle ønske hans satiriske talent ble brukt til noe mer samtidsrelevant. Christensen har beholdt bokens fortellerstemme, men samtidig tilpasset sekvensene til billedmediet. Både bilder og dialog har grei flyt. I motsetning til mange andre litterære bearbeidelser, ødelegges ikke serien av oppstyltet fortellertekst og dobbelinformasjon.
Historien er fortalt i en knapp, utpreget macho, sagastil. Handlingen er brutal og volden er skildret med største selvfølgelighet. Dette er menn som tar sine piler og kvinner med fatning. Serien er planlagt over fem bind, som gir Christensen rom til å behandle historien grundig. I dette første albumet bruker han mye plass til slag og slåsskamper. Scenene har billedløsninger som involverer leseren, samtidig som enkelte av billedrutene er såpass distansert at man beholder oversikten.
Röde Orm er mer eksotisk fortelling enn Historie, men miljøet og de ytre referansene synes troverdig. Fortellingen er enkel, men den er handlingsfylt og med ramsalte personer. Christensen har med sine karikerende persontegninger tilført ekstra humor, uten å nedprioritere spenningen. Han er en dyktig tidsmanipulator som har forstått at det er andre krav til tidssammenheng i tegneserier enn i skjønnlitteratur. En tegneserie er typisk en rekke intensiverte sekvenser, med handlingshull og tidssprang som leseren må sette sammen. I Röde Orm henger sekvensene sammen uten forstyrrende forklaringer.
Tegnestilen er nokså ulik Arne And. Den minner en del på italienske Milo Manara, ikke minst i fargebruken. Skraveringene er som hos Manara, og Christensen forsøker en episk fortellerform lik den Manara brukte i Indian Summer. En svakhet ved serien er at Christensen lider av mild stilforvirring. Han har ikke bestemt seg om tegningene skal være karikatur eller realisme. Ettersom serien blander humor og action kan en blandet stil fungere, men personene blir i overkant stive og skjematiske. Det merkes for godt at han i Arne And tegnet dyrekarikaturer. Dessuten tegner Christensen figurene nesten alltid med gapende munn. Vel er det så at de prater, men gapene er nok heller en uheldig etterlevning fra Arne Ands brautende omgangskrets.

SERIEN om Røde Orm er utgitt av det Stockholm-baserte forlaget Ordfront Galago. Det er en fusjon mellom bokklubben/forlaget Ordfront og Tago Förlag, og sistnevntes redaktør Rolf Classons bestyrer fortsatt tegneserieutgivelsene. Siden magasinet Galago startet i 1979, har Tago vært det viktigste forumet for svensk seriekunst. Mange av seriene har vært eksperimenterende både i form og innhold, som oftest med en humoristisk forvrengning. Galago var påvirket av amerikansk avantgarde, slik den kom til uttrykk i magasinet Raw.
Selv om utgivelsen av Galago har vært mer sporadisk de siste årene, har Classon i alle fall forstått betydningen av å gjøre seriene tilgjengelig i boksamlinger. Arne And ble (selvsagt) samlet i et gigantisk Disney-format. Generelt har forlaget satset på utstyrsmessig fine utgivelser som påkaller en annen oppmerksomhet i avisenes kultursider enn de typiske norske hefteutgivelsene.
I Stockholm har svenske tegneserier dessuten fått et eget offentlige utstillingsvindu. I hovedstadens kulturhus ligger biblioteksfilialen Serieteket som har en omfattende tegneseriesamling og roterende utstillinger.

OMSIDER har Arne And fått en verdig etterfølger. Martin Kellerman har rystet sammen Charlie Christensens suksesserie med Robert Crumbs Fritz the Cat og egne bistre erfaringer. Resultatet er et machomytenes speilkabinett, med egoistisk erobring, desperat sjekking, forvirrede - men også manipulerende - jenter og Playstation-atleter. Rocky ble en kort stund trykt i Dagbladet. I Sverige trykkes den i avisen Metro og er nå samlet i egen bok.
Hunden Rocky biter absolutt hardere enn anda Arne. Rocky sier det vi andre knapt nok tenker. Det beste med serien er sterke karakterer og røffe kommentarer. Svakheten er at Rocky handler om lite annet enn drikking og forholdet til jenter. Nå gjentar ikke Kellerman seg selv skjemmende mye, men litt bredere handling hadde vært et pluss. Kellerman er en poengtert forteller og en absolutt funksjonell tegner, men billedbruken er rutinemessig og det er til tider for mye tekst. Uansett er det vanskelig å ikke ha sansen for en serie hvor hovedpersonen går på fest ikledd Teletubbies-kostyme, og får kommentaren: "vet du att den lila teletubbin är bög?"

LENA ACKEBO lager satire som krast speiler forbrukssamfunnet. Ingen har i tegneserieform bedre blottstilt Ikea- og Konsum-kulturen. I sin nye bok Hallä Där! er det særlig mediesamfunnet hun tar for seg, men figurene lever fortsatt lykkelig i en Ikea-katalog omgitt av smakløse gratisdingser fra alskens handelskjeder. Boken starter med høydepunktet. Serien "TV-programme'" viser et program som ganske enkelt handler om det å se på programmet. Programlederen ringer opp en seer, småprater om null og niks, og ringer videre til en ny seer. Dette er fjernsyn som er seg selv nok, uten annen mening enn håpet om femten sekunders berømthet.
Seriene viser etermedias overfladiske hei-kultur, kulturprogrammenes liksom-intellektualisme, Reality TV og selvsagt reklame. Ikke bare handler seriene om moderne fjernsyn, også i formen bruker Ackebo en kjapp tone og TV-aktige billedutsnitt. Persontegningene er karikert, ikke ulik den ekstreme anatomien hos amerikaneren Peter Bagge (Hate). De kunstige ansiktsuttrykkene er en effektiv kommentar til de overdimensjonerte følelsene og reaksjonene som media viser.
For den som har lest Ackebos tidligere serier, byr boken ikke på mye nytt. Til dels synes satiren rutinemessig. Både i Amen Härregud! (1992) og Alla kan tralla (1995) har hun refset media og forbrukshysteri. Et annet problem er at enkelte TV-program er blitt så vannvittige at de overgår satirikerens parodi.

VED SIDEN av Ordfront Galago, er de mest interessante svenske forlagene Optimal Press og Jemi Förlag. Begge holder til i Gøteborg. De to redaktørene Ingemar Bengtsson og Mikael Tegebjer drev tidligere Optimal Press sammen, og utga bl.a. selvbiografiske serier og skrekkpastisjer. De har nå forsøkt å rendyrke profilen i hvert sitt forlag. Bengtssons Optimal Press utgir for det meste hverdagsrealistiske skildringer. Tegebjers utgivelser på Jemi Förlag er mer preget av humor og episke fortellinger.
Den mest løfterike utgivelsen fra Jemi, er Mats Källblads barneserie Vimmelgrind. I den selvbiografiske prisvinneren Garagedrömmar (1995) skildret han ungdomstiden med stor troverdighet. Nå har han forlatt nåtidens småbysverige til fordel for en ikke-tidfestet bygdeharmoni. Selv om personer og univers er mindre relevant, er serien underholdende. Källblad har en fortellergnist jeg knapt har sett i en svensk serie siden Jan Lööfs Tintin-pendant Felix, riktignok uten Lööfs politiske satire.
Vimmelgrind kan leses med utbytte av både ungdom og voksne. Foruten Lööf, er det naturlig å trekke paralleller til Astrid Lindgrens eksotiske univers i Pippi Langstrømpe og Emil i Lønneberget. Atmosfæren i serien er lun. Dette er en verden som ikke er belemret med modernitetens materielle goder og belastninger. Källblad dveler ved barnas glede over å utforske, delta og skape.
Miljøet er såpass sammensatt at det ikke blir platt bygderomantikk, men nostalgisk sjarmerende. Personene er frodige, om enn tradisjonelle i denne typen historier: det er de opplevelsessugne barna, den tilbakelente og belevne lufferen, den gode men litt strenge moren, og to klumsete banditter. Men det er nå en grunn til at figurtypene er brukt før. De fungerer. Eventyrlystne unger er lett å identifisere seg med for de yngste leserne. Serien handler om barnas reise med en selvlaget båt. Personene er utstyrt med bakgrunnshistorier som kommer frem uten at det synes påtvunget. Det er et helhetlig univers Källblad har bygget opp. Problemet er at han bruker for lang tid på å etablere miljø og personer. Det er først halvveis ute i albumet at historien akselerer.
Som alle Jemis utgivelser er boken delikat utformet med fint omslag og tiltalende fargelegging. Källblad tegner såpass karikert at serien ikke blir høytidelig, men stilen er ikke mer outrert enn at serien beholder troverdigheten.

Lena Ackebo: Hallå Där!. 100 sider. Ordfront Galago. 1999
Charlie Christensen og Frans G. Bengtsson: Röde Orm. 56 sider. Ordfront Galago. 1999
Martin Kellerman: Rocky. 128 sider. Ordfront Galago. 1999
Mats Källblad: Vimmelgrind 1: Dillfälten. 48 sider. Jemi Förlag. 1999

Morten Harper

(Trykt i Morgenbladet 14 april 2000)