Lydige barn av Pondus

Knallsuksessen Pondus har blitt forbilde for en ny generasjon norske tegneserier. Billy og Hårek får konkurranse fra et flerkulturelt kollektiv og Kafkas kafé.

Med egne hefter i Norge og Sverige, publisering i et tredvetalls medier og denne uken boksamlingen "Første omgang" er Frode Øverlis Pondus en ubestridt suksess. Når tegneseriemiljøet denne helgen samles på Raptusfestivalen i Bergen, kan de slå fast at Pondus når ut til flere lesere enn noen annen norsk tegneserie - noensinne. Serien startet for fem år siden i heftet Ernie, sammen med bl.a. Pappa og Pestus av Arild Midthun, Terje Nordberg og Eirik Ildahl. Sistnevnte trykkes daglig her i avisen. Med en mer avdempet humor har den ikke engasjert leserne i samme grad som Pondus. Den familievennlige stripeserien er poengtert fortalt, men sliter med å skille seg ut fra konkurrerende amerikanske stripeserier som Zits og Foxtrot.
En mer markant figur er Lises Nemi, som nå utgis i ti aviser og nettmedier, og er storselger i egne album. Det nye albumet "Fri og grusom" ble trykt i 30 000 eksemplarer, et opplag få norske forfattere matcher. Uten å miste statusen som Goth-ikon, har Nemi utviklet seg fra å omhandle sortkledde melankolikere til å karikere sjekking, mobilbruk og andre ungdommelige situasjoner.

Morsom Big Brother
Både Pondus og Lises Nemi har bygd opp populariteten gjennom daglig avispublisering og serieheftene. Dagbladets gjesteserier og Bladkompaniets vilje til å bruke norske serier i etablerte hefter som Larsons gale verden og Ernie har fått frem flere nye striper. En tegneserie trenger et publikum, og en serieskaper trenger penger. Vanskeligere er det ikke.

Denne uken ble første samlealbum av Torbjørn Liens Kollektivet utgitt. Lien mener åpenbart at motsetninger avler moro, og har samlet bl.a. en housediggende muslim, en blackmetal-vokalist og ei nordnorsk lesbisk jente. Situasjonen er komisk, men personene er såpass endimensjonale at konfliktene blir rutine. Mer homogen er de tre karene i Kafe Kafka av Tom Ostad. De er i permanent 25-årskrise, sleske og egosentriske, med øye for barmfagre damer og moderne teknologi. Begge seriene er mer situasjoner enn historier. Det er som å se Big Brother med morsom dialog.

Et annerledes utested skildrer Øyvind Sveen og Ivan Emberland i Hinsidige Bar & Grill, hvor sjøormen Nessie og Mannen med ljåen er blant gjestene. Til forskjell fra den vanlige rollefordelingen mellom forfatter og tegner, samarbeider duoen om både teksten og tegningene. Selv om poengene ikke alltid sitter, lykkes serien med å sette kjente mytiske figurer inn i nye sammenhenger samtidig som den fanger opp aktuelle hendelser. Hinsidige Bar & Grill var for eksempel den eneste avisserien som kommenterte det kongelige bryllupet.

Ukontroversielt
Enda mer absurd er Lars Lauviks Eon. Her er det få sluttpoeng. Derimot viltre men akk så kompleksfylte og pratsomme dyr. Lauvik tegner stivt, men er oppfinnsom i virkemiddelbruken selv innenfor det trange stripeformatet. Årets nykommere Nr. 14 av Tor Ærlig og Rabalder av Trygve Skogrand viser spennvidden blant stripeseriene. Nr. 14 er burlesk tegnet, med en ondsinnet vaktmester som hovedperson. Rabalder er derimot varmt naivistisk både i strek og humor.

Forfatteren Frode Grytten etterlyste nylig engasjementet i norsk humor, og kritiserte stand up-komikerne for å ikke se utenfor seg selv. Den karakteristikken treffer også serieskaperne. Ser vi bort fra allerede etablerte Knut Nærum (Bloid i Dagbladet) og til dels Karine Haaland (striper i Ny Tid) er samfunnskommentarene nesten fraværende i tegneseriene. Stripene karikerer samtiden, men holder seg innenfor den personlige sfæren. Sosiale miljøer og typer skildres, uten at noen tema egentlig tas opp. Seriene er barn av Pondus, hvor livet dreier rundt det motsatte kjønn, musikk, fotball og øl.

Vi har ikke fått noen norsk Jakob Martin Strid, danske Politikens tegner som skapte furore tidligere i år da han erklærte sympati med den tyske terrorbevegelsen Rote Arme Fraktion. Det haglet sinte leserbrev til avisen flere uker etterpå. Synspunktet er kontroversielt, og det er poenget. Strids striper griper inn i samtiden på en helt annen måte enn bakrus og stygge damer.

MORTEN HARPER

(Trykt i Aftenposten 13. september 2001)