Serier som holder

Karine Haaland leverer inspirert satire i sin nye bok, som lanseres i dag. I forkant av helgens tegneseriefestival i Bergen er dessuten to moderne serieklassikere samlet i stive permer.

tegneserier
morten harper

Både små og store forlag har flere utgivelser klare til årets Raptus tegneseriefestival i Bergen denne helgen, deriblant tre nye tegneseriebøker: Karine Haalands satiresamling "Streng, men urettferdig" (Schibsted), Jasons internasjonalt prisbelønte "Vent litt…" (Bladkompaniet) og Jens K. Styves undergrunnsklassikere i "Du er ein luring, Finn Bjølseth" (Jippi Forlag). Disse utgivelsene - med stive permer og relativt høy utsalgspris - viser at forlagene ikke nøyer seg med den tradisjonelle kioskdistribusjonen, men også vil utgi nye, norske serier rettet til bokhandlere og bibliotek.

"Streng, men urettferdig" er den andre samlingen av Haalands striper, ensidere og illustrasjoner. Boken har mange av de samme kvalitetene som salgssuksessen "Våre venner menneskene" (1999): desperate damer, morsomme minoriteter, teite trøndere - og sprelsk strek. Da jeg leste Haalands serier i Dagsavisen og Dagbladet, syntes jeg hun hadde mistet noe av fandenivoldskheten. Men denne nye boken viser at hun fortsatt er like oppfinnsom og skarp.

Haalands prosjekt er å beskrive samtidens kollisjoner mellom kulturer, kjønn, alder og ideologi. Best er satiren over sosiale situasjoner: menn som vil frigjøre seg ved å brenne sykkelhjelmene, jenta som trenger en mann fordi det ikke er moderne å være singel, eller innvandrerjenta som lar foreldrene sjekke opp menn for henne. Haaland vrir og vrenger på fordommer og tendenser med en imponerende originalitet og smittende entusiasme.

Den politiske satiren er mer tradisjonell, med politikere som oppfører seg som idioter og kommer med vanvittige utspill. Men Haaland leverer også friske innspill ved å iscenesette mediekommentarer og folks reaksjoner foran TV-skjermen.

Animatøren Haaland har en nokså enkel tegnestil, men figurtegningen er svært uttrykksfull. Figurenes gestikulasjon gir seriene bevegelse, samtidig som den treffende beskriver personlighet og reaksjoner. Måten seriene er strødd utover boksidene på er unødvendig jålete, men blandingen av sort / hvitt og farger gir boken fin visuell variasjon.

"Det vil alltid være ting i livet som er vanskelig. Man kan ikke bare gjemme seg bort. Det er en del av det å bli voksen," forteller faren til hovedpersonen i "Vent litt…". Jasons tegneserieroman - som opprinnelig ble trykt i hefteserien "Mjau Mjau" (1999) - er utgitt i Sverige, Frankrike og USA til enstemmig kritikerros, og foreligger nå endelig samlet på norsk. Så nå er det ingen unnskyldning for ikke å få med seg Jasons elegante og stemningsfulle verk.

Første del av historien er en barndomsskildring, hvor Jason fint får frem usikkerheten i to gutters møte med nye situasjoner og følelser. Serien har en inderlighet og observasjonsevne som tyder på ektefølte opplevelser, men Jason lykkes ikke når han skal trenge inn i humoren i vennskapet mellom de to guttene. Sekvensen hvor guttene reglerimer om bestefars underbukse synes påtvunget og kunstig, som en obligatorisk ingrediens for å vise et varmt vennskap. Barndommen får en brå slutt for dem begge, da en av guttene dør i en ulykke.

Andre del skildrer hovedpersonens ytterst monotone liv som voksen. Med gjentagende motiver og avdempet billedbruk viser Jason hvordan han har mistet livsgnisten. Tilværelsen er en statisk motpol til den lekne barndommen. Koblingen mellom de to delene er likevel drøyt konstruert. Det er lite troverdig at hovedpersonen bærer på en skyldfølelse som så sterkt hemmer ham som voksen. Som metafor for overgangen til voksenlivet er dødsfallet imidlertid virkningsfullt, om enn noe velbrukt.

Da Jasons opprinnelige forlag, Jippi Forlag, startet opp for fem år siden, var Jens K. Styves "Finn Finn Finn" første solohefte. Boken "Du er ein luring, Finn Bjølseth" samler flesteparten av Styves serier om den nerdete informatikkstudenten Finn. Styve er oppvokst i Hjelmås utenfor Bergen, og dette distriktsståstedet gir serien et markant annet lynne enn de vanligvis urbane nye norske seriene.

I den første lengre historien er vi på fest, med den sosialt ubehjelpelige Finn som ufrivillig midtpunkt. Styve forteller også om den fantasirike Finns skrekkelige natt som barnevakt, og om rollespill, forelskelse og "Star Wars". Særlig i denne tredje historien blander Styve drama og komedie på en fin måte. De for så vidt selvstendige episodene er naturlig knyttet sammen, og det er stadig nye komiske opptrinn, samtidig som figurene utdypes.

(Trykt i Dagens Næringsliv 13. september 2002)