Spider-Mans mange ansikter

Spider-Man er sommerens store superhelt, og norske forlag har utgitt flere tegneserieversjoner som de håper skal ta av med filmsuksessen. I hjemlandet USA har serieskaperne derimot spunnet alternative versjoner av veggklatreren, hvor helten er sadistisk eller rundbrenner eller uanmeldt barnevakt.

Slik har du garantert aldri sett Spider-Man: Innimellom slåsskampene med Doctor Doom og Green Goblin, begynner han å tvile på det han gjør. Han får bare skader og fornærmelser, og konkluderer med at det er på tide å få en ordentlig jobb - "one with a good medical plan". Etter å ha lest Ayn Rands Atlas Shrugged, bestemmer han seg for å bruke superkreftene til sitt eget beste. 16 år senere er han sjef for konsernet Spider-Man, Inc. Pengene renner inn, og han tyner de ansatte med sadistisk glede. Alt sammen ifølge serieskaperen Peter Bagge, i heftet The Megalomaniacal Spider-Man.

Bagge har tidligere laget slacker-serien Hate!, som er en satire over rotløse tyve- og trettiåringer som ikke kan bestemme seg for om de er ungdom eller voksne. Hverdagslig samkvem og forvirret følelsesliv er gjennomgangstema hos Bagge - også når han her spekulerer i hva som ville skje hvis Spider-Man byttet ut altruisme med egoisme. Serien har mer til felles med Bagges tidligere verk enn en gjengs superhelt-episode. Genrens heroisme og slåsskamper er erstattet med et samlivsdrama som både er tragisk og komisk. Bagge er særdeles flink til å la personene avsløre sine forhåpninger og motiver - for deretter å knuse dem ettertrykkelig.

Visuelle overdrivelser er imidlertid noe Bagge har til felles med andre superserier, om enn på en annen og mer karikert måte. Personene vris i de mest umulige stillingene, i en oppvisning som overgår selv Buster Keatons filmakrobatikk. Overdrivelsene uttrykker ikke bare personenes følelsesutbrudd, men er også et effektfullt humoristisk poeng.

I august 1962 ble Peter Parker bitt av en bestrålt edderkopp, og ble dermed veggklatreren Spider-Man. Noen måneder tidligere hadde det samme forlaget - amerikanske Marvel Comics - lansert supergruppen De Fantastiske Fire og berserken Hulk. Marvel-heltene var både mer fantastiske og menneskelige enn sine forgjengere. Handlingen var mer intens og kreftene mer kosmiske, men samtidig ble heltene plassert i en gjenkjennelig, moderne verden. Forfatteren Stan Lee er kreditert som opphavsmann til de nye heltene. Selv om Lee bidro med konseptene, var det tegneren Steve Ditko som i sterk grad utformet Spider-Man og de klassiske historiene, som sommerens film er basert på.

Det viktigste grepet for serienes popularitet var menneskeliggjøringen. Lee beskriver selv helteuniverset slik: "Figurene skulle være av en type jeg selv personlig kunne forholde meg til; de skulle være av kjøtt og blod. De skulle ha svakheter og kunne begå feil, de skulle ha både humoristisk sans og en viss ironisk distanse. De skulle være som leserne, bortsett fra at de hadde særegne superkrefter. Våre helter skulle kunne begå feil - i hovedsak på det personlige plan - og ha følelsesmessige problemer."

Spider-Man er figuren Lee selv setter størst pris på: "Han var nok den første superhelten som blottla sine nevroser. Hvor mange superhelter må gå rundt i en evig angst for at deres gamle tante May skal dø av hjerteanfall? Og hvor mange superhelter har hatt så mange problemer med kjærlighetslivet?" Peter Parker er en sosial middelmådighet, og han kommer stadig for sent til avtaler, glemmer å putte film i kameraet når han er på jobb som journalist og sliter med å betale husleien. Han er ikke bedre utrustet enn noen av leserne, og når han får superkrefter er det selve den amerikanske drømmen som virkeliggjøres: det kunne hende deg.

Allerede i 1968 fikk veggklatreren eget blad i Norge, da med navnet Edderkoppen. Bladet er lagt ned og startet opp igjen et par ganger, men de tre siste årene har heftet Spider-Man kommet ut hver fjerde uke.

Stan Lee har selv skrevet den offisielle tegneserieversjonen av Spider-Man-filmen. Albumet er en lettlest og actionfylt introduksjon til heltens univers: hvordan Peter Parker får superkreftene, den ulykkelige kjærligheten til Mary Jane (tidsriktig bare kalt "MJ"), drapet på onkelen som gir ham skyldfølelse, terping av moralen "med stor makt følger stort ansvar", og konfrontasjon med hans første superskurk. Historien er for så vidt spennende, men flere av sekvensene er knappe og det merkes for godt at ambisjonen har vært å presse hele filmen inn på 48 sider. Tegningene er glatte, men dyktig utført av Alan Davis. Spesielt sideutformingen, med mange diagonale ruter, skaper intensitet i kampscenene.

Med serien Ultimate Spider-Man testet Marvel Comics responsen på den nye, mer dynamiske versjonen av helten i god tid før filmen skulle lanseres. Serien er nå blant forlagets storselgere. Første del av serien ble utgitt på norsk denne uken. Historien er nesten den samme som i det offisielle filmalbumet, men den har fått mye mer plass. Resultatet er en leseverdig, om enn noe forutsigbar, modernisering av Lee og Ditkos klassiske fortelling. Særlig interessant er den lange skildringen av hvordan Peter oppdager og blir fortrolig med superevnene sine. Forfatteren Brian Michael Bendis får her sagt mye både om pubertetsangst og det å ta ansvar. Bendis er en av de mest omtalte serieforfatterne for tiden, og er spesielt flink til å skrive dialog og komme opp med originale fortellergrep. Ultimate Spider-Man er ikke så oppfinnsom som Bendis kan være, men fungerer bra som en oppvarming til filmen.

Under vignetten "Spider-Man's Tangled Web" får serieskaperne spinne egne versjoner av helten. Selv om ingen har overgått Peter Bagges revisjonisme, inneholder de to samlebøkene flere artige vrier. Typisk for historiene er at Spider-Man ikke er hovedperson, men den som motiverer personenes handlinger. Det er den latterlige skurken som plutselig blir superintelligent og dermed jevnbyrdig med Spider-Man, eller den kreftsyke taxi-sjåføren som bruker sin kontakt med Spider-Man for å få penger til operasjonen av byens kriminelle. Kaare Andrews skildrer to gutters hjemme alene-kveld, hvor dataspillets superaction blir i overkant realistisk. Ved å blande en karikert og fotorealistisk stil, får han fint frem de to virkelighetsplanene. Spider-Man oppleves gjennom guttenes øyne som en opphøyet beskytter. Darwyn Cooke forteller en sukkersøt valentine-historie om Spider-Man som avtaler date med to damer samtidig. Mens han ligger svimeslått i en bakgate (skurkene tar aldri fri), oppdager damene at rundbrenneren skulle ha date med dem begge. Og selv Spider-Man sliter mot sinte damer.

Morten Harper

Stan Lee og Alan Davis: Spider-Man. 48 sider. Bladkompaniet. 2002.
Brian Michael Bendis og Mark Bagley: Ultimate Spider-Man. 146 sider. Egmont Serieforlaget. 2002.
Peter Bagge: The Megalomaniacal Spider-Man. 32 sider. Marvel Comics. 2002.
Garth Ennis, Kaare Andrews mfl: Spider-Man's Tangled Web vol. 1-2. 120 sider. Marvel Comics. 2001-2002.

(Trykt i Morgenbladet 28. juni 2002)