Gutten med gliset

Bjørn Ousland fortsetter sin bearbeidelse av Asbjørnsen og Moes folkeeventyr. For to år siden tok han for seg Mumle Gåsegg. Nå har han laget tegneserie av Soria Moria Slott.

Det nye albumet har en mer helhetlig form enn forgjengeren. Tegningene i Mumle Gåsegg var en collage av vannfarger, fargestift, tusj med mer, og fargebruken var kontrastrik, for ikke å si grell. Stilen var til forveksling lik barns tegninger. I Soria Moria Slott blander Ousland fortsatt teknikker, men stilen er mer gjennomarbeidet. Han har brukt fargestifter over vannfargene som gir en tekstur som både er visuelt interessant og gir motivene stofflighet. Samtidig har Ousland beholdt en fri sideuttegning, og det er et fint driv over oppslagene. Personene er karikerte og Ousland utpensler friskt voldsomhetene i eventyr. Resultatet er en frodig tegneserie som først og fremst retter seg til barn og unge, men som godt kan leses også av eldre ungdom og voksne.
En svakhet ved Mumle Gåsegg var at serien var for brutal for de yngste leserne og for enkel for de litt eldre. Den mer enhetlige formen i Soria Moria Slott gjør at Ousland nå treffer unge lesere bedre. Tegningene burde appellere selv til 5-6-åringer, og jeg tror de kan få med seg store deler av historien.

Eventyret består av flere deler som er omfattende historier i seg selv. Ousland har altså hatt nok hendelser for å fylle albumets 32 sider. Variasjon er bra, men her har mangfoldet av hendelser svekket den dramatiske oppbyggingen. Dette blir særlig tydelig når den beste - her i betydingen dramatisk mest helhetlig - delen kommer først. Askeladdens kamp mot tre suksessivt større troll er spenstig skildret, og historien har et greitt omslag når han må slite ekstra med å bekjempe det siste. Slik befrir han tre prinsesser. I neste del (Ousland har ikke eksplisitt delt opp eventyret, men når man leser serien oppleves det som separate deler) drar Askeladden tilbake til foreldrene, og viser for alle hvilken grom kar han har blitt. Etter at han skryter og viser frem prinsessene, mister han imidlertid kontakten med dem (eventyrenes logikk er i alle fall intakt!). Siste del skildrer Askeladden som sporer opp prinsessene, og gifter seg med den yngste. Avslutningen er knapp og nonchalant. Etter å ha sett Askeladden overvinne troll er det et stusselig klimaks på historien når han sparker ut sin kongelige rival. Riktignok har Ousland et eksisterende eventyr å forholdet seg til, men poenget med en bearbeidelse må være å lage en best mulig fortelling av dette materialet.
Det er en del detaljer som ikke fungerer. Det evige gliset til Askeladden er mest påfallende. Han er en luring, men et slikt stivnet sleskt ansiktsuttrykk er irriterende å se på. Vi får heller ikke forklart hvorfor Askeladden vil gifte seg med akkurat den yngste prinsessen. Han virker mer interessert i et parallell-løp med de tre søstrene. Innimellom halter dessuten samspillet mellom personene. Sekvensen i starten hvor en kaptein inviterer Askeladden med på sjøtjeneste er kunstig iscenesatt.
Jeg har gitt Ousland ros for gode tegninger. Den sporadiske bruken av fotografiske elementer forstår jeg imidlertid ikke. I det andre slottet er foto av både matvarer og fuglebur montert inn i rutene. Jeg mener grepet overhodet ikke har noen funksjon.

Bjørn Ousland (41) er en av landets mest erfarne serieskapere med blant annet trilogien Solruns saga, Pyton-serier og humorstripen Siggen og Piggen å vise til. For Mumle Gåsegg fikk han både Kulturdepartementets tegneseriepris og prisen for beste norske serie ved Raptus-festivalen.

Bjørn Ousland: Soria Moria Slott. Jippi Forlag 2000.

Morten Harper

(Trykt i Nationen 26. februar 2001)