Kongen i kiosken?

Statusen etter første halvår med "Smult" er klar: nye og overraskende serier gjør bladet til landets viktigste tegneseriehefte.

Kommentar
Morten Harper

Hvis målet for serieskaperne Øystein Runde og Kristopher Schau er å gi leserne ubehag i magen, lykkes de upåklagelig med "Margarin". Serien er coverstory i månedens utgave av "Smult", hvor den har gått som føljetong siden februar. Tydelig inspirert av David Lynch skildrer Runde og Schau en familie med mange undertrykte spenninger og skyldfølelse. Og i denne nye episoden er det dags for intim kroppslig omgang. Det kan neppe kalles sex, men er ubestridelig incestuøst og guffent. Serien er greitt tegnet, og fascinasjonen for sår og deformerte kropper skaper flere oppriktig ekle scener. Utover vemmelse er det imidlertid vanskelig å få noe utbytte av serien.
Da Bladkompaniet lanserte "Smult" som et nesten (96 prosent!) helnorsk seriehefte i januar, var det en naturlig konklusjon på forlagets norske stripesatsing de siste årene. Den direkte foranledningen var at Egmont Serieforlaget kjøpte opp rettighetene til serieheftet "Ernie", og Bladkompaniet trengte en erstatning. Flere av seriene i "Smult", som Lars Lauviks "Wildlife", Tom Ostads "Kafé Kafka" og Jasons "Mjau Beibi", er kjenninger fra "Larsons gale verden" og "Ernie".
De nye seriene er særlig rekruttert fra miljøet rundt undergrunnsforlaget Jippi Forlag, med Ronny Haugeland og Jens K. Styve som de mest markante bidragsyterne. "Smult" har løftet en ny generasjon serieskapere (20-30-åringer) ut av gatesalg og begrenset Narvesen-distribusjon, og inn i dagligvarebutikker og kioskhyller over hele landet. Derfor er "Smult" landets viktigste tegneseriehefte, og med et stabilt opplag på 40 000 er bladet også en salgssuksess.

Varierende kvalitet
Hvert nummer av "Smult" har inneholdt 13-14 serier, og kvaliteten har variert voldsomt. Mads Eriksen debuterte som serieskaper i det første nummeret med serien "Gnom", som siden har vært et fast innslag. Den ordløse serien viser på muntert vis hvem som har skylden for at toalettsetet står oppe, sokkene forsvinner i vasken og hybelkaninene sprer seg: den lille, fandenivoldske Gnomen. Eriksen har en gjennomarbeidet strek, og god sans for timing. Konseptet er imidlertid ganske snevert, og innimellom er poengene for like. Det blir uansett spennende å se hvordan Eriksen utvikler serien.
En annen serie som har gått i hvert nummer er Karstein Volles absurde opplysningsparodi "Fakta fra verden". Volle forteller saklig og løgnaktig om jentelus, hvordan man lager antigravitasjonsfelt, mobiltelefoner og metall-musikk. Temaene Volle velger og måten han vinkler dem på er oppfinnsom, og serien er ikke minst elegant tegnet.
Ronny Haugelands "Macho" er frittstående variasjoner over temaet maskulinitet: om klarinett er for kvinner, avstanden mellom brystvortene og mer alminnelig gutteprat. Haugeland lukker som regel situasjonene til en dialog mellom to personer. Heldigvis er persontegningene hans såpass sprudlende at serien aldri er stillestående. Konseptet er bra, men de situasjonene Haugeland har vist så langt er for spesielle til at serien er treffende satire.
Serien "Rune" av Tor Ærlig handler også om pussige personrelasjoner. I månedens blad skildrer han en fallskjermhopper som ikke får løst ut skjermen. Han ringer kona for å si farvel, men får bare kjeft. Så han synes ikke det er så ille å krasje i bakken likevel. Da løses skjermen ut, og han overlever. Som Eriksen i "Gnom" bruker heller ikke Ærlig tekst, og også han klarer seg godt uten. Poengene har hittil vært forutsigbare, men tegningene er særdeles gjennomarbeidet og passer fint til den tegnefilmaktige fortellerstilen.

Barndom
"Smult" er først og fremst er humorblad, men har også trykt serier som er vanskelig å sjangerplassere. Jens K. Styves betraktninger om bokbåten, bygdekino og engasjement (som tidligere har vært trykt i utgivelser fra Jippi Forlag) er til dels morsomme, men er vel så mye drama og argumenterende essay som komedie. Styve forteller direkte og ujålete. Anekdotene fra barndommen i grisgrendt strøk viser en opplevelse av verden fri for moderne blaserte anskuelser, men styrer samtidig unna nostalgiske klisjeer. Guttepraten i månedens blad er mindre vellykket. Den er som en "Macho"-dialog uten Haugelands artige figurer.
Henry Bronkens "Gamle Gregor" er en mer tradisjonell barndomsfortelling om lek, vennskap og fantasi. Serien er den mest lavmælte i bladet. Historien er ikke spesielt original, men figurene er sjarmerende og tegningene er fine. Bronkens tegnestil er en særegen blanding av Charles Schulz ("Knøttene") og den moderne humoristen Peter Bagge ("Hate!").

(Trykt i Aftenposten 8. juli 2002)