Skrekktegneserien - mellom fantasi og virkelighet

"Hva er du redd for?" Spørsmålet stilles av Steven T. Seagle, forfatter av skrekkserien House of Secrets (som ikke må forveksles med det eldre heftet av samme navn, hvor Swamp Thing ble trykt første gang i 1971). Han fortsetter: "Dette er ikke åpningsspørsmålet for din første time hos psykologen, men er snarere grunnlaget for alle typer skrekklitteratur. Om vi skal lykkes med å skremme vannet av leserne våre, må vi vite hva som får dem til å føle skrekk."
Kanskje er du redd edderkopper, tannleger eller genmat, eller kanskje må det kraftigere ondskap som vampyrer og demoner til får å fremkalle grøssene. Slike personlige særheter er selvsagt et problem for de som skal skremme oss. Seagle forklarer: "Selvsagt er mine personlige traumer ikke de samme som dine, og det er nettopp det som gjør skrekkgenren så utfordrende. Ingenting er så vanskelig som å finne ut av den kollektive (snarere enn den individuelle) frykten." (Fra artikkelen "Under Your Skin")
De færreste spisser tennene eller holder seg innendørs om kvelden av frykt for at andre har gjort nettopp dét, selv om de har lest en aldri så skrekkelig tegneserie. Likevel; ufarlig har skrekkseriene ikke vært. I tegneseriedebatten på 50-tallet - og da særlig i USA - besørget de nesten tegneseriens begravelse.

Dracula i tights?
Skrekkgenren er ikke særegen for tegneserien. Vi finner skrekk også i litteratur og film, og figurer som Dracula og Frankenstein er gjengangere (unnskyld) i flere medier. Swamp Thing-forfatteren Alan Moore mener (de amerikanske) skrekkseriene atskiller seg fra slektningene i andre medier fordi figurene er knyttet til forlagenes superheltunivers. Swamp Thing - for eksempel - eksisterer i det samme universet som Supermann og Batman. Dette har også preget skrekkfigurenes personlighet, og med sine superkrefter og fantastiske opprinnelseshistorie er Swamp Thing på mange måter en superhelt, selv om hans merkelige bekledning er mer permanent enn den jevne superheltens trikot.
Grøss og gru forutsetter en skremmende atmosfære. I et univers befolket av muskelbunter i pastellsprakende kostymer kan den lett forsvinne som vampyrer for solen. Hittil har tegnerne ikke ikledd Dracula tights, men når Marvel på 70-tallet skulle lage tegneserie av Frankenstein, ble doktorens monster en muskelkoloss med synlig slektskap til Hulken.
I tegneseriene finner vi likevel alminnelige skrekkingredienser som spøkelser, onde ånder, drager, spøkelseshus, varulver, onde barn og voksne mennesker som begår bestialske drap. Trekk nå dyna over hodet og slå på lommelykten, her er et raskt historisk riss over de amerikanske skrekkseriene.

Skrekk-tanter
Første halvdel av 50-tallet var tegneseriens skrekkalder. Allerede på 40-tallet ble det utgitt skrekkhefter som Spook Comics (1946) og Eerie (1947), men det var en makaber trio hefter fra forlaget EC våren 1950 som ble trendsettende: Tales from the Crypt, Vault of Horror og Haunt of Fear. Etter imponerende salg fulgte imitasjonene, og i 1953 fantes det rundt 130 skrekkhefter.
ECs serier omhandlet tradisjonelle skrekkmotiv som vampyrer og spøkelser. Men i enda sterkere grad var de opptatt av det som kunne ligge under hverdagens fasade, som historien "Veien til en manns hjerte" hvor en forsmådd hustru skjærer ut sin manns hjerte. Typisk for seriene var et forsøk på en overraskende slutt, hvor de tidligere rollene byttes om slik at ofret i seriens begynnelse får hevn. EC-seriene introduseres og avrundes av et makabert vertskap anført av Den gamle heksa. Med sine bisarre og blødmeaktige kommentarer tilførte de seriene en uhøytidelig atmosfære.
Skrekkseriene var brutale. Tegneren Howard Nostrand forteller at "i en skrekkserie gjorde det ikke noe at historien og tegningene var dårlige, så lenge serien viste utvrengte innvoller og blodsuging og andre perversjoner" (etter The Comic Book in America). Slike skildringer overskygget for mange serienes moral og ironiske humor. Det ble mobilisert en bred opinion mot vold i seriene, og kritikerne hentet flittig billedeksempler fra skrekkseriene. Salget av tegneserier falt drastisk, og med reguleringen The Comics Code fra 1954 ble det bruk av vampyrer og varulver i serier forbudt, og forlagene kunne heller ikke bruke ord som "horror" og "terror" i titlene.
Forlaget Warren omgikk på 60-tallet The Comics Code-reglene ved å utgi seriene i magasinformat. Heftene Creepy (1964) og Eerie (1965) var et forsøk på å gjenskape tradisjonen fra forlaget EC. Andre forlag hadde også etter The Comics Code utgitt seriehefter med skrekkelementer som DC med My Greatest Adventure (1955), men Warren skilte seg ut med mer kompromissløse og brutale skildringer. Som hos EC hadde heftene et makabert vertskap - Uncle Creepy og Uncle Eerie - som ironiserte over grusomhetene.
Skrekkseriene fikk et oppsving på begynnelsen av 70-tallet. Bram Stokers klassiske vampyr ble populær i serien The Tomb of Dracula (1972), en annen litterær klassiker ble vekket til live i The Monster of Frankenstein (1973). Forlaget DC moderniserte samtidig heftene The House of Mystery og The House of Secrets, hvor brødrene Cain og Abel - som var vertskap i hvert sitt hefte - nå fikk introdusere mer skrekkelige serier. Den mest interessante nye serien var Swamp Thing, som debuterte i heftet The House of Secrets i 1971. Serien var skrevet av Len Wein og tegnet - i beste EC-tradisjon - av den makabre mesteren Berni Wrightson. Det er denne serien om en vitenskapsmann som på grunn av kjemikalieskader blir til et sumplignende vesen, som i dette Infernoalbumet presenteres i en moderne utgave.

Skremmende forestillinger
Steven T. Seagle mener at Swamp Thing markerte en endring i skrekkseriene. I og med restriksjonene i Comics Code, måtte serieskaperne tone ned de ytre skrekkeffektene og i stedet utforske hva man kunne få leseren til å forestille seg. Seagle mener The House of Secrets er heftet som førte an i denne dreiningen mot en mer antydende form for skrekkseriene. I Swamp Thing - i den gamle som den nye utgaven - er det mer psykologiske spenninger - virkelige redsler - enn i eldre skrekkserier. Og fokus ble rettet mot én spesiell frykt; frykten for menneskelighet.
Ifølge Seagle ble denne psykologiske presisjonen trendsettende for moderne skrekkserier: Sandman (1989) berører redselen for døden; Hellblazer (1988) undersøker redselen for vår egen ondskap; Shade the Changing Man (1990) tar for seg vår redsel for manglende identitet; The Books of Magic (1990) skildrer redselen for ansvar; Predikanten viser frykten for å tro; og Seagles egen House of Secrets (1996) undersøker frykten for å få sin innerste personlighet blottstilt.
Blant de nye figurene Alan Moore skrev inn Swamp Thing var den bistre John Constantine. Han har siden fått sin egen serie - Hellblazer - og viser med sitt desillusjonerte verdensbilde hvordan virkelighetens problemer er ført inn i tegneserierutene. Hellblazer er krass sosialrealisme, med dyster skildring av Constantines tilværelse og harde spark mot det da tory-styrte England. Samtidig er serien i skrekktradisjonen med demoner og det som verre er. Noen ganger lykkes serieskaperne å forene de to elementene ved å la monstrene bli metaforer, som i en historie hvor finansjappene er vampyrer.

Personlige demoner
Moore mener det er et paradoks at skrekkfantasier er så populære, når vi lever i en virkelighet med stadig mer fremtredende og skremmende trusler. I introduksjonen til samlingen Saga of the Swamp Thing spør han: "Omgir vi oss med oppdiktede skrekkhistorier for å bli mindre påvirkelige av skrekkens motstykke i det virkelige liv? Er det en slags vaksine... en lite dose av noe skremmende som vi håper gjør oss motstandsdyktige mot mer alvorlige angrep senere i livet?" Kanskje er skrekkseriene et vaksinasjonsforsøk for leseren. Men hva med serieskaperen, hvilke redsler er det han (eller hun) vil unnslippe med å utpensle alskens grufullheter? "I seriene har jeg konfrontert flere av mine personlige demoner, og jeg har sendt dem avgårde, forhåpentligvis for godt," svarer Joseph Michael Linsner i forordet til sin serie Angry Christ Comix. Skrekkgenren er for Linsner et fortellerteknisk grep for å anskueliggjøre virkelige og vanskelige problemstillinger, som han håper kan hjelpe ham selv og leseren til "demonutdrivelse."

Morten Harper

(Trykt i Inferno album 4: Swamp Thing 1998)