Krig som reportasje og fortelling

Øyenvitneskildringer av krigen i Jugoslavia danner grunnlaget for tre svært ulike tegneserier.

Av Morten Harper

La oss starte med det selvsagte: Store tragedier er ikke det samme som relevante historier. Tvert imot har tragiske hendelser ofte resultert i ubetydelige tegneserier. Kanskje har serieskaperne følt temaet som så sterkt og viktig at arbeidet med fremstillingen - både tegningene og historien - er nedprioritert. Eller kanskje har temaets alvor overveldet serieskaperen, slik at han har styrt unna den kreative dristigheten som kjennetegner en god historie.
Krigen i Jugoslavia er utvilsomt blant de store tragediene. Tre av verdens fremste serieskapere har med utgangspunkt i øyenvitneskildringer forsøkt å lage tegneserie av krigen. De har laget tre leseverdige tegneserier, men to av seriene har likevel markante svakheter. Den nyeste serien er Joe Saccos Safe Area Gorazde. Han har kombinert tegneserier og journalistikk, og laget en personlig reportasje om krigen i det østlige Bosnia. Både Joe Kubert og Hermann Huppen har historien til deres agent Ervin Rustemagic som kilde. Rustemagic og hans familie ble selv utsatt for krigen i det tidligere Jugoslavia. Fra Sarajevo sendte han med faks øyeblikkskildringer til flere av de tegneserieskaperne han er agent for. Kuberts Fax from Sarajevo og Hermanns Sarajevo Tango er anklageskrift mot krigens overgripere og verdenssamfunnets unnfallenhet.

I sikkerhetssonen
Amerikanske Joe Sacco arbeider i en form han er nokså alene om: tegneseriereportasjer. Han har tidligere laget den prisbelønte serien Palestine (1994), hvor han belyser konflikten mellom jøder og palestinere ut i fra egne opplevelser under et lengre opphold i Israel og omkringliggende områder. Sacco har bakgrunn som journalist, og baserer seriene sine på båndopptak, notater, fotografi og minner. Safe Area Gorazde handler om fem reiser Sacco gjorde til den bosniske landsbyen Gorazde. Serien har en selvbiografisk ramme, men handler mest om skildringer av folkene han møtte og dramatisering av deres historier. Han forteller også om den historiske bakgrunnen og politiske rammen for krigen. Sacco har laget en direkte og sterk kildevandring som oppsummerer krigen gjennom øyenvitneskildringer. Serien er hverdagsutsnitt Gorazde, som var et av FNs sikkerhetsområder men likevel merket av krigen. Saccos bruk av vitnesbyrd er ikke nyskapende, men absolutt effektiv og personutvalget føles relevant. Han får presist frem krigens overgrep og den håpløsheten personene nå føler. Men også hvordan håpet kommer tilbake når de aner mulighet for fred.
Gjennom de mange personene Sacco møter skapes en bred fremstilling av krigstilstanden i et sikret område. Det er denne eksistensielle tilstanden som gjør serien så mye mer relevant enn det meste annet som er filmet og skrevet fra Bosnia. Sacco forteller historier som fester seg, for eksempel om kulturell uttørkning når man er isolert; det er alltid de samme personene på utestedet og ingen nye filmer, bøker, magasiner eller moter. De har ikke lenger noe å prate om.
Serien er dessuten suverent tegnet. Sacco har brukt mye fotoreferanser, men uten at motivene blir stive. En svakhet ved serien er derimot at personkarikeringene noen ganger er for ekstreme og følelsesreaksjonene overtydelige.

Faks fra et krigshelvete
"Dear Joe, This is Wednesday morning, and we're still alive, but I am afraid not for very long. We lost our house, our offices, my mother's house, cars and everything else that we were earning, buying and collecting in the past twenty years... But, worst of all, we lost all our hopes that we will survive this horror and that we will be ever able to get away from this hell."
Joe Kubert har satt sammen bruddstykker av faksene han fikk til episodiske avsnitt om Ervin Rustemagic og familiens opplevelser. Faksutdrag danner et bakteppe for de dramatiserte hendelsene. Det starter i mars 1992 da huset til Rustemagic ødelegges og de må flykte. De kommer seg til Sarajevo hvor de søker tilflukt på et hotell. Ervin Rustemagic drar alene med fly videre ut av krigsområdet. Han vil prøve å få resten av familien ut av området, men til tross for møter med myndighetene i flere europeiske land lykkes han ikke. Når han har gitt opp håpet og bestemt seg for å dra tilbake til familien, får han brev fra slovenske myndigheter om at han er blitt statsborger av Slovenia etter anbefalinger fra mange hold. Dermed kan familien komme etter ham.
Rustemagics arbeid for å få ut familien er en labyrint av skuffelser. Press fra fremtredende serieskapere som - foruten Hermann og Kubert - Hugo Pratt og Martin Lodewijk, gjør saken kjent blant de øverste myndighetene i flere land. Stadig får de lovnader om at man skal ordne opp, men hjelpen svikter når det omsider ser ut til å bli en løsning. Serien uttrykker en sterk indignasjon over handlingslammelse og likegyldighet fra myndighetene.
Stoffet er dramatisk og egnet som innlevende fortelling. De autentiske faksutdragene gir serien troverdighet og styrke. Bak Rustemagics streben får vi også innblikk i krigens grusomheter; overgrepene, voldtekt og folk som skytes vilkårlig. Rustemagic er en veiviser i en makaber tragedie.
Joe Kubert er en dreven serieskaper. Han har utmerket seg som en av de fremste håndverkerne i amerikansk main stream siden 70-tallet, med serier som Sgt. Rock, Tarzan og Batman. Han er en effektiv og handlingsorientert forteller, med en grov tegnestil som gir en brutal energi i tegningene. Serien er godt fortalt - ingen tvil om det. Det som imidlertid er problematisk, er at Kubert ikke har tilpasset sin stil til det mer ambisiøse temaet i dette albumet. Det ligger en heroiserende dramaturgi til grunn, og særlig typetegningen av Rustemagic er symptomatisk. Han er langt mer spenstig og atletisk i tegneserien enn på det fotoet som er i et vedlegg i albumet. Strengt tatt har Kubert den samme innfallsvinkelen som i den tradisjonelle krigsserien Sgt. Rock. Denne klisjébetonte fremstillingsformen svekker albumets gjennomslagskraft.

Dødens dans
Sarajevo Tango skildrer en dans utenom det vanlige. Opphavsmannen Hermann - velkjent for eksotiske spenningsserier som Jeremiah og Bernhard Prince - har denne gangen plassert intrigen i virkelighetens kulisser. Uvanlig for Hermann er intrigen - som også denne gangen er veldreid - ikke et mål i seg selv. Det er åpenbart temaet som opptar ham, og den fiktive historien er et redskap for å kommentere kulissene. Serien handler både om krigens råskap og særlig politikerne som etter Hermanns mening ikke har gjort noe for å unngå tragedien. Satiren er hatsk og grovkornet. Hermann har - selv om billedforløpene ofte har finstemte kvaliteter - aldri vært en serieskaper særpreget av det subtile uttrykk. Og her skyter han kråker med bomber. I historiens bakgrunn ser vi glimt av diplomatiets utvikling: FN fremstilles som en hullete ost, FNs generalsekretær Boutros Boutros-Ghali som en handlingslammet tåpe som danser tango mens kanondrønn slår takten, Bill Clinton blåser en lang jazz-strofe i katastrofen, og vestlige TV-seere blir ført bak lyset som teite dyr. Klar melding, med andre ord.
Inn i virkelighetens kulisser setter Hermann en fiktiv historie, inspirert av Rustemagics skjebne: En tidligere leiesoldat - Zvonko Duprez - har fått i oppdrag å føre tilbake en datter til sin rike mor i Sveits. Faren holder til i Sarajevo med jenta. Faren er en snikskytter med mange venner, og jakten blir ikke enkel. I tillegg er det en hard kamp for i det hele tatt å komme ut av området etterpå. Samtidig har damens nåværende ektemann sendt en leiemorder etter Duprez og jenta. Intrigen er grei og med flere spennende omslag.
Få serieskapere kan som Hermann tilføre forløp dramatikk gjennom kraftfull billedbruk. Albumet er satt i scene på en utmerket måte. Tegningene er også av høy kvalitet, med en strek som er litt løsere enn tidligere.

Søken etter skyld
Ifølge både Hermann og Kubert er serberne morderne i denne krigen. Med et klart fiendebilde bygger de opp sine hatske utfall og sinne. Historiene preges av frustrasjon over de hendelsene de skildrer, albumene har vært deres måte å få ut de sterke inntrykkene av faks-meldingene som tikket inn i over et år.
Hermann er som en dampveivals. Kubert er mer avdempet og lar leseren selv trekke slutninger ut ifra de svik som Rustemagic opplever. De peker begge på det hyklerske i Vestens oppførsel, noe det kan være grunn til. Men fremstillingen av serberne som skurker er unyansert. Det som er albumenes styrke er samtidig deres største svakhet: Harmen skaper sterke uttrykk, samtidig lesser særlig Hermann på med virkemidler slik at kritikken til tider blir overtydelig.
Sacco tar også på mange måter stilling i konflikten. Hans fortellerståsted er den bosniske landsbyen, og flere av intervjuene handler om serbiske overgrep. Likevel er Saccos fremstilling mer nyansert. Personene han intervjuer er mer vantro enn hatefull over tidligere naboer som har plyndret dem. I summen av vitnesbyrdene aner vi at krigstilstanden fostrer en kollektiv irrasjonalitet hvor moralsk fordømmelse blir meningsløs.

Omtalte serier:
Joe Sacco: Safe Area Gorazde. Fantagraphics Books 2000. Engelsk tekst.
Joe Kubert: Fax From Sarajevo. Dark Horse 1996. Engelsk tekst.
Hermann: Sarajevo Tango. Carlsen Comics 1996. Dansk tekst.

(Trykt i Bok og Bibliotek #1 februar 2001)