Serieskapernes sadisme

Henry Bronken og Tor Ærlig tyner begge seriefigurene sine, men i ulike sjangere: Bronken leverer forviklingskomikk om narkosmugling og sjokolade, mens Ærlig forteller om en ung manns selvutslettende skyldfølelse.

Det er sjelden å se et så formsikkert og godt tegnet debuthefte som Henry Bronkens Bøllefrø. Figurene er uttrykksfullt karikert, streken oppsiktsvekkende gjennomført og det er grei rytme i bildeforløpene. Bronkens tegnestil er en særegen blanding av amerikanerne Charles Schulz ("Knøttene") og Peter Bagge ("Hate!"). Disse to motpolene har også preget innholdet i albumet. Fra Schulz har Bronken de sjarmerende, veslevoksne småungene som gir tittel til serien, mens forviklingskomikken, de voksne personrelasjonene og den ubarmhjertige herjingen med hovedpersonen har mye til felles med Bagges serier.

Selv om det er lett å finne inspirasjonskildene hans, har Bronken absolutt sin egen stil og historien har mange originale vrier. Han leverte i fjor to serier til heftet Smult med de samme småungene, og har også bidratt i antologien Forresten. I dette soloheftet - selvsagt på 24 sider, det standard amerikanske formatet som Bagge har brukt - har ungene en mindre fremtredende rolle.

Hovedpersonen er en sliten lagerarbeider på Freia sjokoladefabrikk, som sper på lønna med å smugle narkotika fra Sverige. Han er også gambler, og har betydelig pokergjeld til noen nifse typer. Han satser på å betale med pengene fra smuglingen, men da ungene kommer på skoletur til fabrikken tar en av dem med seg boksen hvor han har gjemt unna stoffet.

Fyrens jakt på ungene og stoffet er en festlig farse, som bekrefter at få ting er mer moro enn å se seriefigurer slite. Han er en skikkelig stakkar som fortsatt lever i puddelrockens æra, og Bronken har gitt historien en ekstra twist som viser at han er lurt av alle. Bronken har også lagt inn en hastig forelskelse mellom mannen og klassens lærerinne, som berger den lette tonen i serien og hindrer at den blir ren sadisme.

Bøllefrø er utgitt på det lille Jippi Forlag. Farseaktig narkotikajakt er ikke spesielt originalt blant undergrunnsseriene, med Gilbert Sheltons Frikbrødrene og Christopher Nielsens To trøtte typer som definitive verk. Bronken styrer imidlertid unna klisjeene, og historien er innfallsrik og artig. Det er også fornøyelige detaljer, som utprøvingen av fabrikkens skrinlagte Sjoko-kebab (sjokolade fylt med kebabsaus!).

Likevel er det lite som virkelig fester seg etter å ha lest serien. Historien slentrer av gårde, og selv med et ganske så voldsomt klimaks tar den aldri av. Det er noe ved Bronkens selvpålagte naivisme (tydeligst uttrykt på forsiden hvor en av guttene roper: "Hei! I dette bladet bæsjer jeg i buksa!! Kjempegøy!!") som gjør serien slapp. Første nummer av Bøllefrø er underholdende, men nokså ubetydelig.

Mens Bronken skildrer veslevoksne småunger, forteller Tor Ærlig (egentlig Tor Erling Naas) i det nye heftet av Evig ung om mannen som aldri ble voksen. Preben Mathias er femogtredve år gammel, uten utdanning eller jobb, hjemmeboende og dameløs. Ærlig oppsummerer essensen i figuren og serien i den korte historien "Lydspor". Preben går inn i stua til foreldrene, og spiller av et lydbånd hvor han forteller om det triste livet sitt, men ignoreres totalt av både mor og far. Den tragiske situasjonen hans er såpass overdrevet at serien ikke er spesielt troverdig, men på tross av den konstruerte settingen er Preben en fascinerende figur - et slags skammens ikon.

Den lengre historien "Superlillebror" skildrer Prebens imaginære konfrontasjon med den vellykkede lillebroren som kommer hjem til 29-årsdagen sin. Broren døde i en ulykke, som - i alle fall slik han opplever det - var Prebens skyld. Foreldrene har heller ikke forsont seg med dødsfallet, og markerer bursdagen med kake og lys, som en slem påminnelse om Prebens udåd.

Tidligere episoder har etablert Prebens personlighet og de vanskelige familieforholdene. Nå går Ærlig videre og forklarer tilstanden gjennom den skyldfølelsen han sliter med. Dette traumet fungerer godt som forklaring, og historien utdyper figurens personlighet. Preben er en nevrotisk og lite foranderlig person. Når det viser seg at brorens hjemkomst bare er noe han innbiller seg, er dette både en logisk konklusjon og nødvendighet for seriens fortsettelse. Figuren er avhengig av serieuniversets status quo: mannen som ikke blir voksen.

Serien er klaustrofobisk fortalt, og Ærlig får utmerket frem hovedpersonens tvangstanker. Streken blir stadig bedre, og han har god følelse for fortellertekniske finesser. Riktignok har Ærlig vært mer eksperimentell - og det med hell - i tidligere historier, men også her lykkes han med en billedbruk som subjektivt formidler Prebens inntrykk og opplevelser.

Dette femte Evig ung-heftet inneholder også historien "Jomfru Marie", om jenta som er kjøttmarkedets sistevalg. Nok en gang viser Ærlig en velutviklet evne til å plage figurene sine, men her i en lettere tone. Marie nærmer seg trettiårene, og bestemmer seg for å bli kvitt jomfrudommen. Serien er en småartig utelivssatire, med burleske kommentarer om kroppshysteri.

En ny figur i heftet er "Telefonisten", en middelaldrende mann som stort sett skjeller ut de han prater med i mobiltelefonen. Fyren er slitsom og usmakelig, ekstremutgaven av typen du som alltid sitter bak deg på toget når du helst vil sove. Hvis Andy Kaufman hadde rett i at publikum elsker drittsekker, har Ærlig funnet en vinner her. Den monologbaserte serien blir nødvendigvis nokså statisk, men begge avsnittene er korte og den grove tegnestilen frisker opp.

Henry Bronken: Bøllefrø # 1. 24 sider. Jippi Forlag. 2002.
Tor Ærlig: Evig ung # 5. 36 sider. Jippi Forlag. 2002.

Morten Harper

(Trykt i Morgenbladet 10. januar 2003)