Seier etter første omgang

Pondus er stor. Stor humor, stor mage, stor i bladhyllene, stor i Sverige, stor i avisene, stor på nett - og nå stor bok.

850 bestillinger på to dager. Det var responsen da Haugen Bok rykket inn en annonse for den nye Pondus-boken på Dagbladet.no. Bokhandler Harald Haugen sier til digi.no at han aldri har opplevd maken på Internett. I perioder fikk de to bestillinger i minuttet, og lurte på om det var noe galt med datamaskinen.

Boken "Første omgang" - som ble utgitt før helgen - samler de første årene av Frode Øverlis Pondus kronologisk. Nesten 500 striper og 32 helsider. Det er sjelden en norsk tegneserie utgis i en slik samlebok, et format som har vært forbeholdt utenlandske storheter som Tommy og Tigern og Ernie. Men så er også Pondus en sjelden serie. Den trykkes i rundt førti aviser og magasiner i Norden, og har eget hefte både her og i Sverige. I Norge er det bare Donald Duck & Co. som selger mer. Boken har et førsteopplag på 10 000 eksemplarer. Ifølge forlaget er allerede et nytt opplag bestilt.

Hvorfor liker så mange Pondus så godt? Dels er grunnen kvaliteten på serien. Øverli har utviklet en karakteristisk og artig strek. Han har et markant persongalleri, og han trekker overdrivelsene et par hakk lenger enn andre stripeserier. Mens andre serier pakker inn drastiske hendelser som mareritt figurene våkner fra, lever Pondus-figurene i en verden med kinky foreldre, spøkefulle tannleger og verdens styggeste damer.

Ideene er ofte oppfinnsomme og de er alltid poengtert fortalt. Dessuten treffer serien lesere i alle aldersgrupper. Ungene tiltrekkes av de viltre tegningene og har sin representant i Pondus' sønn. Far kan humre over godslige Pondus. Mor kan sympatisere med Pondus' kone. Og beleven "ungdom" kan more seg over Jokkes desperate sjekkefremstøt. Karikatur fungerer sjelden hvis ikke leseren kjenner til referansene. Øverli er flink til å plukke ut fenomener - for ikke å si fordommer - som de aller fleste har et forhold til. Pondus er fantastenes serie. Det er oldboys-kamper med magemålkonkurranse i garderoben etterpå, en svensk plateprater som terroriserer eteren og menn med autistiske fotballkunnskaper. Eneste motpol er seriens morsfigur - Pondus' kone - som med sin normalitet tydeliggjør de andres galskap.

Noe av forklaringen er også at serien har blitt markedsført av en egen agent (Håkon Strand), som er uvanlig for norske tegneserier. Stripemarkedet - korte serier rettet til avisene - var lenge styrt av de tre syndikatene Bulls Press (Hårek, Fantomet og Billy), Europapress (Tommy og Tigern, Foxtrot og B.C) og PIB (Dilbert, Pusur og Knøttene). Ingen av dem viste evne eller vilje til å få frem nye norske serier. Og avisredaktørene var fornøyd med å få ferdige seriepakker fra syndikatene, uten å vurdere kvaliteten på seriene innimellom. Så kom Pondus. Den startet i Bladkompaniets hefte Ernie i 1996. Året etter ble den tatt inn i Dagbladet, men gikk ellers bare i noen lokalaviser på Vestlandet. I 1998 kom det til noen flere aviser, men serien gikk fortsatt i færre enn ti medier. Så begynte ting å skje. I løpet av 1999 kapret serien seks-syv nye aviser, og det ble økonomi til at agenten kunne arbeide fulltid med å selge Pondus. Bladkompaniet lanserte månedsheftet Pondus i fjor sommer, som med et utsolgt førstenummer ikke lenger bare var en populær tegneserie, men et allment kjent mediefenomen. Ved utgangen av fjoråret ble serien trykt i 25 medier, de fleste av dem norske aviser som hadde kuttet ut en serie fra de tre store syndikatene. Med nesten tretti norske aviser som kunder, nærmer Pondus seg Hårek (38 aviser) som den mest utbredte avisserien. Dette markerer at de tre syndikatenes hegemoni er brutt, og interessen for Lises Nemi, trioen Midthun, Ildahl og Norbergs Pappa og Pestus og Torbjørn Liens Kollektivet tyder på at Pondus er starten på en ny trend.

Første halvdel av nittitallet arbeidet Øverli for humorbladet Pyton. Men han begynte å gå lei bladets pubertetshumor, og ble inspirert av Bill Wattersons suksess med Tommy og Tigern. Da Pyton ble lagt ned, satset han derfor på sin egen stripeserie. Først het den A-laget, men Øverli syntes ikke det holdt å lage en serie bare om fotball. Han tok vare på en av figurene, ga ham en familie og hovedrollen i Pondus.

"Første omgang" er en morsom bok, men den er også interessant fordi den viser hvordan Øverli har utviklet serien. Tegningene blir spissere utover i boken, og Øverli finner sin typisk forenklede og kantete stil. Mens Øverli i starten ser ut til å ville karikere virkeligheten, etablerer han etter hvert en stil som lever etter egne premisser. De første helsides episodene i boken er i realiteten striper med større tegninger. Etter noen titalls sider begynner Øverli å utnytte den ekstra plassen til å fortelle mer enn et sluttpoeng, og ikke minst eksperimentere med den visuelle formen.

Frode Øverli: Pondus: Første omgang. Bladkompaniet, 2001.

MORTEN HARPER

(Trykt i Nationen 17. september 2001)