Parodiske åndsverk

Når Obelix faller i Viagrabrygg som liten og sverdsvingeren Groo blir til politikeren Gro, kan man spørre seg hvor grensen går mellom skapende satire og krenkende plagiat.

tegneserier
Morten Harper

Tore Strand Olsens nye album Serieparodier samler særegne fortolkninger av kjente tegneseriefigurer. Albumet er en blanding av harselas og hyllest, og Olsen - godt hjulpet av sine fargeleggere - har på en imponerende måte gjenskapt formen i seriene. Særlig i imitasjonene av Bamse, Tommy og Tigern (her: Jesus og Jævern) og Viggo er tegnestil, farger, teksting og billedbruk så lik originalen, at man mistenker opphavsmennene selv for utskeielsene.
Når Olsen lar Obelix falle i Viagrabrygg som liten eller Bamse misbruke dunderhonning som idrettsmann, er det neppe egnet til å sjokkere eller irritere andre enn opphavsmennene. Mer spenstig er Olsens parodier når kongeparet gestalterer MTV-tufsene Beavis & Butt-Head, eller Trond Viggo Torgersen får rollen som en velmenende og ytterst ødeleggende Viggo. Men kan en serieskapere fritt leke med andres verk?

Til en viss grad, ifølge Jon Gisles juridiske avhandling Opphavsrettslig vern for tegneseriefigurer. Gisle - forfatter av den munter-vitenskapelige boken Donaldismen - fastslår at Bamse, Donald og andre seriefigurer er åndsverk og derfor har opphavsrettslig vern. Rettighetsmisbruk handler ikke bare om økonomi, men er for opphavsmannen også et spørsmål om "å beskytte sitt og figurenes gode navn og rykte," som Gisle skriver.
Ifølge Gisle er det en enhetlig praksis i EU/EØS-området for at seriefigurer har opphavsrettslig vern. En tegneseriefigur kan ha vern som åndsverk i seg selv og ikke bare slik figuren fremstår i det enkelte bildet. Som eksempel nevner Gisle den franske teaterdommen fra 1990, hvor figuren Tintin ble tilkjent slikt vern. "Det er neppe tvil om at genren tegneseriefigurer tilfredsstiller noen av de generelle kravene til åndsverk," skriver Gisle. "Det gjelder kravene om at det skal være en litterær, vitenskapelig eller kunstnerisk frembringelse og et resultat av individuell skapende åndsinnsats."
Det finnes ingen norske rettsavgjørelser om spørsmålet. I 1992 reagerte imidlertid rettighetshaverne til Asterix på utgivelsen av seriealbumet Isterix, der figurene fra Asterix-serien var etterlignet. Saken endte med forlik. Rettighetshaverne reagerte også på den agitatoriske AstEUrix som Ungdomskampanjen mot EU utga i 1994, uten at det fikk videre følger.
Opphavsmennenes enerett gjelder ifølge Gisle figurens utseende, med ansiktstrekk, kroppsbygning, frisyre og eventuelt klær, hvis figuren stadig viser seg i samme klesdrakt. I fremmed rett har det dessuten vært drøftet om åndsverket også omfatter figurens personlighet. Gisle påpeker at mange tegneseriefigurer har markante karaktertrekk, som onkel Skrues gjerrighet og Obelix' styrke. Han trekker også frem at enkelte figurer har en særegen atferd som bidrar til å karakterisere dem. Eksempler på dette er onkel Skrues bading i penger og Snoopys vane med å ligge på ryggen på taket av hundehuset.
Allerede i den første Supermann-dommen i 1940 ble det i amerikansk rett slått fast at tegneseriefigurer har opphavsrettslig vern. Siden har ikke minst Disney-konsernet vært påpasselig med å beskytte sine figurer. Da en serie i undergrunnsheftet Air Pirates Funnies på 70-tallet skildret Mikke Mus som dopsmugler og seksuelt samkvem mellom han og Minni, ble utgiverne straks stevnet og dømt til å betale erstatning.

Svenske Charlie Christensen fikk tidlig i dette tiåret føle med Disney-konsernets advokater, da de mente at hans folkhem-blues Arne And plagierte Donald. Foruten Arne, inneholder serien kloner av Fetter Anton, Svarte Petter og Store Ulv. Til tross for utseendemessig tvillinglikhet, er de to endene imidlertid ulike figurer. Arne lever en forfyllet tilværelse med skjelmske blikk mot skjevheter i samfunnet og sjekker damer utvalgt etter flere ølglass' filter. Mens Donalds biografi heter "Mitt liv i et eggeskall", ville en passende tittel for Arnes være "Mitt liv på bunnen av et ølglass". Serien har altså lite å gjøre med familievennlige Andeby. Nylig utkom andre samlebok av Arne And på norsk.
Christensen fulgte ikke kravet fra Disney om å stanse serien. Tvertimot gjorde han Disneys rettslige fremstøt til et poeng i serien. Etter å ha fått et tonns lodd - merket "Walt Disney & Co." - droppet på seg, får Arne via plastisk kirurgi et nytt og spissere nebb. Men verken Christensen eller Arne var fornøyd med det nye utseendet, og etter et par måneders identitetskrise kjøpte Arne løsnebb. Siden fikk han ikke flere brev fra Disneys representanter. Kanskje innså de at videre forfølgning ville være en større parodi enn den tegneseriesatiren de ville stanse.

Tore Strand Olsen m.fl.: "Serieparodier". Bladkompaniet 1999.
Charlie Christensen: "Arne And" I og II. Bladkompaniet 1998-99.
Jon Gisle: "Opphavsrettslig vern for tegneseriefigurer". Studentavhandling Uio, upublisert.

(Trykt i Dagens Næringsliv november 1999)