Når filosofen raper

Jeg, Arne Næss er en lettlest og underholdende biografi i original tegneserieform. Det er en snill jubileumsbok hvor hovedpersonens filosofi står uimotsagt.

tegneserier
Morten Harper

Etter idé fra kona Kit-Fai og tøygrisen hennes Timotei, har Arne Næss bestilt en tegneseriebiografi til 90-års dagen. "Begynn med begynnelsen, pappa!" sier grisen, og serieskaperne Ola A. Hegdal og Tore Strand Olsen lar Næss fortelle om livet og filosofien. Hegdal og Olsen har begrenset seg til et titalls episoder: barndom med mishag mot moren, fjellklatring, møte med Peter Wessel Zappfe, psykoanalyse i Wien på midten av 30-tallet, empiristene, eksperimenter med rotter, professortiden i Oslo, possibilismen, økosofien og livsfilosofien.

Det er nytt i Norge at en kjent person selv velger å få laget en biografi i tegneserieform. Genren har vært forbeholdt historiske skikkelser som Ivar Aasen, Hans Nielsen Hauge, Olav den hellige og Tordenskiold. Boken Jeg, Arne Næss er dessuten mer humoristisk anlagt. Næss skildres som en uhøytidelig og smårar person, som gjerne drar til med et saftig Tarzan-rap i triumf på en fjelltopp eller intellektuelle tinder.

Opplysningsseriene som genre oppsto i USA på 40-tallet, til dels som et alternativ til de sterkt kritiserte spennings- og skrekkseriene. En del av seriene kom på norsk i heftene Illustrerte klassikere. Næss-biografien slekter imidlertid mer på de nyere engelske "for begynnere"-bøkene, hvor bl.a. tenkere som Marx, Freud og Wittgenstein er presentert. Amerikanske Larry Gonicks muntre verdenshistorie Ned fra trærne (The Cartoon History of the Universe) har nok vært et annet forbilde for Hegdal og Olsen.

Episodene i boken gir et greitt snitt gjennom Næss' liv, og fremstillingen henger fint sammen. Boken problematiserer i liten grad Næss' personlighet og i enda mindre grad filosofien. Ambisjonene hans forklares som trass mot moren, og Wien-psykologen forteller at han har utviklet en selvgående og uavhengig panzer-karakter. Men denne sekvensen er vel så mye en parodi på psykoanalyse som et forsøk på å beskrive Næss. Dette er en jubileumsbok, og Olsen og Hegdal avklarer selv at den er fortalt fra Næss' ståsted. Resultatet er servil satire. Vi kan le av Næss som hamstrer blodpudding på boks og bestiger alle fjell i Jotunheimen på over 2000 meter, men det avleder fokus på at han uimotsagt raljerer over empiristene og fremmer postulater om naturens egenverdi.

Det beste med boken er de oppfinnsomme fortellergrepene, særlig i fremstillingen av filosofiske tema. Episoden om empirismen fortelles som en ballade hvor de empiriske ridderne kjemper mot nonsens-udyret. Det anskueliggjør temaet på en artig måte, samtidig som det er en kritikk av empiristenes opphøyde selvbilde. I en annen sekvens bruker Hegdal og Strand tegneseriearven for å vise Næss' eksperimenter med rotter for å forstå menneskers tanker: Superrotten, en helt med eksistensiell angst.

Superrotten og andre fengende motiver hentes igjen flere ganger i løpet av boken. Det skaper humor, gir rytme i fortelling og er effektiv pedagogisk poengtering. Bildene brukes også som ikoner for å vise abstrakte problemstillinger, som når Næss sliter med byrden fra professoratet. Innimellom er billedbruken mindre oppfinnsom. Treet som metafor for å beskrive økosofien er ufrivillig komisk. Det er heller ikke veldig inspirert når Næss etter å ha sluttet som professor svever ut i verdensrommet og skuer mot jorden mens han søker etter nye oppgaver.

Boken har en lett og innbydende form. Streken er enkel med effektive karikeringer, selv om noen av personkarikaturene er vanskelig å kjenne igjen. Fjellene og manifestasjonen av Næss' panzer-karakter er tegnet i en mer robust stil, som understreker fjellet som metafor for hans sterke personlighet. Serien er fokusert fortalt, og det er fin flyt i bildene. De faste rutemønstrene brytes flere ganger opp av luftige plakataktige oppslag. Særlig bra er sekvensen hvor Næss klatrer til fjells, og vi kan fornemme bestigningen gjennom plasseringen av bilderutene. Senere på klatreturen er det derimot et oppslag som fungerer dårlig, hvor Næss og kompisen går over sidene slik at vi dras vekk fra leseretningen.

Teksten er kortfattet og poengtert, og varierer mellom alminnelig dialog og de noe mer komplekse utlegningene til Næss. Bruken av dialekt bl.a. hos lokalbefolkningen ved hytta i Tvergastein er også et bra grep.

Forfatteren Hegdal har tidligere laget den munterfilosofiske stripeserien På Kloden, og skriver for satireprogrammer i NRK. Olsen tegnet i mange år for Pyton-tegner. Han har også utgitt soloheftet Tore Hund & Co, og lager humorserien Ørn Bjørn & Jørn i bladet Pondus. De har ikke bare fylt op boken med filosofiske referanser. Innimellom rutene henvises det til bl.a. Supermann, Asterix og serieskaperen Robert Crumb.

Ola A. Hegdal og Tore Strand Olsen: Jeg, Arne Næss. Kagge Forlag.

(Trykt i Dagens Næringsliv 5. november 2001)