Hvorfor dyr dreper

Jason har laget en atmosfærisk og elegant tegneserie av Stein Rivertons krimroman Jernvognen.

Bearbeidelsen av Jernvognen er første gang Jason lager en lengre serie etter andres tekst. Han har tegnet noen korte historier i Forresten etter andres manus og drevet sampling av alskens kulturelle ikoner i tidligere hefter av Mjau Mjau, men den nye serien er annerledes fordi han har en helhetlig fortelling å forholde seg til.

Stein Rivertons roman er blant landets ubestridte krimklassikere. Intrigene - plottet - er velkonstruerte, og innbyr til en spennende tegneserie. Jason viste interesse for krimgenren også i forrige utgave av Mjau Mjau (nr. 10). Historien "Si meg en ting" er en blanding av krim, kjærlighetsdrama og stumfilm-slapstick. Mer enn selve kriminalintrigen, er det likevel Rivertons interesse for personenes psykologi jeg vil tro har trukket Jason til boken. Rivertons stadige gransking og utfolding av personenes beveggrunner og sjelsliv har en tydelig resonans - om ikke slektskap - i Jasons serier. Jernvognens sørgmodighet og melankoli er blitt desto tydeligere i Jasons serie.

Jeg er skeptisk til adapsjoner. Hva er vitsen i å gjenta et tankegods som allerede er uttrykt? Dessuten: vi får ha såpass tiltro til opphavsmannen at han utnyttet de sterke sidene ved det mediet han arbeidet innenfor. Derfor har det sannsynligheten mot seg at historien blir bedre når det transplanteres inn i et annet medium. De litterære bearbeidelsene i tegneserieform, en genre som var utbredt på 40- og 50-tallet med Classics Illustrated, har sjelden vært mer enn pregløse sammendrag.

Jason har åpenbart vært klar over komprimeringsfellen, og valgt å bruke to hefter på romanen. Den andre delen utgis til høsten. Han avslutter den første delen på et klokt valgt dramatisk tidspunkt: funnet av en nylig drept mann - som alle trodde hadde død for fire år siden. Selv om han strekker historien over to hefter, har Jason måttet (eller valgt) å utelate en rekke hendelser. Vektleggingen av sekvenser og iscenesettelsen varierer også en del fra romanen. Det er bra. Jason har laget en serie som gir en nokså annerledes leseropplevelse enn romanen. Det mest synlige nye grepet Jason har gjort, er å bruke dyrefigurer i stedet for mennesker. Grepet kan virke uvant for den som ikke kjenner Jasons serier fra før, men Jason viser raskt at dyrefigurer kan brukes til mer enn barnlig humor. Med dyrefigurene oppnår han to motstridende effekter: distanse og identifikasjon. Figurene blir mindre konkrete og dermed allmenngyldige. For leseren skapes identifikasjon og nærhet ved at dyrefigurenes enkle trekk fjerner nyanserende følelsesmessige filtre. Grepet er bare delvis en videreføring av fabeltradisjonen. Dyrene er ikke metaforer, de er mennesker i dyrekropp.

For flere år siden laget Jason tegneserie av romanens første fjerdedel, tegnet i en mer realistisk stil og med mennesker. Selv om det var en hederlig bearbeidelse, viser den nye serien at Jason har modnet som serieskaper. Den forenklede tegnestilen er imponerende konsekvent. Med små gester og nyanser i ansiktsuttrykkene viser dyrefigurene et bredt følelsesregister. Tegningene er i sort/hvitt, uten gråtoner eller skraveringer. Den kontrastrike stilen er visuelt tiltalende, samtidig som den er overskuelig og lett å lese. Kontrastene lader dessuten billedrutene med både atmosfære og symboler.

Historien foregår på begynnelsen av 1900-tallet, og atmosfæren i serien føles tidsriktig. Det følger av den forenklede tegnestilen at Jason ikke pøser på med historiske rekvisita, men de få detaljene som er med - som folks bekledning, interiør og en sykkel - etablerer et troverdig univers. Dette viser hvilken dyktig iscenesetter Jason er.

Det er utmerket flyt i billedforløpene. Billedbruken og det faste ruteformatet gjør serien filmatisk, med en dvelende kameraføring som vi finner i Bille August og Lasse Hallstrøms litterære filmer. Det gir en stemning som passer til historien og tidsperioden. Startsekvensen som gradvis zoomer inn mot hovedpersonen inne i en hytte, og hvor vinduslistene danner et illevarslende kors, er imidlertid forslitt. Vil Jason fortelle oss at serien er ment som en pastisj, eller er sekvensen uttrykk for idétørke?

Jason har de siste årene laget stumme serier. Bearbeidelsen av Jernvognen er derimot rik på tekst. Han bruker kun dialog. Det er bra at han lar bildene fortelle, i stedet for å bruke forklarede tekstruter. Noe av dialogen er hentet fra romanen, en del har han lagt til selv. Tonen i språket er greitt gjennomført. Viktige deler av historien er fortalt gjennom tilbakeblikk. Stedvis er personenes utlegninger svært omfattende, og gir hendelsene uforholdsmessig stor plass og tid. Det svekker seriens helhet. Elegant bruk av ord er derimot rrrh-lyden fra Jernvognen, som stadig slår inn i billedrutene. Lydordene er like forstyrrende å se på, som lyden må oppleves skremmende for personene.

Selv om det er en god bearbeidelse Jason har laget, er den lite medrivende. I likhet med den klassiske krimserien Blake og Mortimer er intrigen interessant og tegningene elegante, men serien griper ikke. Det er noe ved den stiliserte formen som skaper en distanse til historien, og blokkerer for innlevelse.

Jason:
Mjau Mjau 11: Jernvognen. 40 sider.
Jippi Forlag. 2001

Morten Harper

(Trykt i Morgenbladet 22. juni 2001)