På kunstens nullpunkt

"Vi vil null! Vi vil ikke begripe den tiden vi lever i," utbryter en av poetene i Lars Fiskes nye album Matjeismen.

Serien er oppfølgeren til Matje - debutanten (1997), som Fiske fortjent fikk mye skryt for. Som i forrige bind er handlingen lagt til et selverklært kreativt miljø, som Fiske karikerer på en underholdende måte. Matje er nå mer etablert, og blir guru for en gruppe søkende kreative som lanserer nullismen og gjør diktning til kaudervelsk tungetale.
Fiskes fremste aktivum er fortsatt tegningene som er både særegne og fascinerende. Stilen er kubistisk preget med forvrengte perspektiv. Den er en oppvisning i virtuos geometri hvor objekter og personer skildres som rette linjer og sirkler. Fiske etablerer egne stilistiske premisser som tegningene må vurderes etter. Alminnelige krav til anatomi og perspektiv er irrelevant. Stilen er konsekvent gjennom hele albumet, det er ingen side eller billedrute hvor helheten brister.
Serien er kjekk å se på, den er estetisk dristig og oppfinnsom. Tegningene har en grafisk uro som gir sidene spenning, og er samtidig stilisert og ironisk. Fiske har også beholdt det utmerkede grepet hvor personene spytter ut poesien i strimler som gir en visuell slagkraft langt utover ordenes innhold. Flere ganger stoppet jeg opp lesingen for å se på hvordan former og linjer danner personer, bygninger og gjenstander. Dette er selvsagt et kompliment til en fascinerende og elegant stil. Samtidig er det et mulig problem for Fiske som serieskaper. Stilen kan avlede fokus fra historiefortellingen. Til en viss grad gjør den det her, og det er et minus ved det stilvalget Fiske har gjort. Minuset er imidlertid ikke stort. Stilen er absolutt relevant for seriens tema. Miljøet som skildres er kunstnerlige posører, og den designorienterte og kunstige stilen setter fokus på dyrkingen av overflate og det tilgjorte.
Matje er den ensomme kunstnermyten personifisert. Han trekker seg endog unna når han omsider oppnår anerkjennelse. Dels fordi han innser nullismeprosjektets idioti, men også fordi anerkjennelsen bryter med hans lynne og selvbilde som misforstått kunstner. Fiskes nullister er en satire over postmodernisme og nihilisme i kunsten. Han karikerer de tilgjorte personene som alltid later som et eller annet, og konkluderer vel med at det de søker egentlig er noe så ukomplisert som anerkjennelse/selvbekreftelse og elskov. Temaet er absolutt i tiden og det er lett å humre gjenkjennende til Fiskes satire. Mye av materien er imidlertid behandlet før. Flere elementer minner for eksempel om Lars von Triers Idiotene, både mentaliteten i nullismen og seriens påklistrede gruppesex-scene.
Albumet inneholder også den kortere historien "Litt av en type", hvor en journalist og Matje skal lage reportasje om en poesiens geriljaleder. Serien er fortalt i en klassisk macho reportasjestil, hvor Fiske lar journalisten skildre sitt møte med Matje. Å la ulike personer skildre Matje er et godt grep som Fiske har brukt også tidligere. Denne gangen er det imidlertid knapt noen historie som fortelles, men en situasjon som egentlig ikke munner ut i noe - eller tilfører noe i bildet av Matje.

Lars Fiske: Matjeismen. No Comprendo Press 2000.

Morten Harper

(Trykt i Nationen 18. september 2000)