Galskapen fortsetter

Norsk MAD er i dag tilbake i bladhyllene etter fem års pause. Bladet er et gledelig gjensyn, med parodier på tegneserien Pondus og TV-serien Åpen post.

tegneserier
Morten Harper

Norsk MAD var en suksess på åttitallet, og solgte oppimot 50 000 eksemplarer i måneden. For fem år siden ble bladet nedlagt. Nå forsøker Egmont Serieforlaget på nytt, og Dag Kolstad, som bestyrte MAD i storhetstiden, er tilbake som redaktør.
Norsk MAD henter mange serier fra det amerikanske opphavet, men forsøker samtidig å skape en egen profil. Omslaget viser en skrevende Harald Eia, tegnet som en krysning mellom en apekatt og MADs gallionsfigur Alfred E. Neumann (han med det fårete blikket og manglende fortann). To av de norske seriene er høydepunktene i bladet. Dag Kolstad har sammen med tegneren Arild Midthun laget en parodi på Åpen post. Hovedpoenget er at Eia og Tufte Johansen resirkulerer vitser: Åpen kompost. Midthun har lagt seg nært inntil stilen til amerikaneren Mort Drucker. En mer personlig stil hadde vært et pluss, men det er ingen tvil om at Druckers kvasirealisme og oppblåste hoder er velegnet for denne typen karikatur. Den teksttunge fortellerformen følger også klassisk MAD-oppskrift, og fungerer bra når man først er blitt vant til den. Det er både arrogant og vanskelig å lage parodi på et humorprogram, helt i tråd med MADs bråkjekke image. Åpen kompost er aldri hysterisk morsom, men treffer både formen på programmet og personlighetene til Eia og Tufte Johansen. Øyvind Sagåsen har gjort en fin vri i parodien på Frode Øverlis Pondus. Klokelig har ikke forsøkt å overgå Pondus i karikatur og gærne innfall. I stedet har han spekulert i hvordan populære serier som Asterix, Tommy og Tigern og Knøttene ville sett ut hvis serieskaperne lot seg inspirere av Øverli. Mindre vellykket er Kringla Homepage, hvor Kolstad utstyrer Erik Werenskiolds tegninger i Snorres kongesagaer med en ny tekst for å skape en absurditet á la Larsons gale verden. Konseptet faller på rutinemessige tekster. Kolstad og Sagåsens bakside-serie om dustete skinheads er heftets absolutt svakeste, med et usedvanlig flaut ordspill.
En styrke ved MAD er det enorme arkivet av tidløse, korte serier, og storheter som Don Martin og Sergio Aragones er med i det nye bladet. Selv om humoren er blødmepreget, gir fremstillingsformen seriene enestående kvaliteter. Don Martins rene strek og statiske utsnitt (med utmerket sans for timing) er en klinisk kontrast til de makabre hendelsene. Aragones (holdt for å være verdens raskete tegner) har en energisk strek, og seriene er alltid poengtert fortalt. En gammel MAD-kjenning som imidlertid burde vært droppet er Dave Berg. Denne gangen ser han på "livets lyse sider" innenfor sport, terapi og arbeidsliv. Han har aldri vært noen stor tegner, stripene bygges alltid opp på samme måte og poengene er forslitte. Kolstad burde fjernet komposten i sitt eget blad! John Caldwell er det derimot futt i. Han undersøker bl.a. hva som skjer på lærernes planleggingsdager, og har en stygg strek som står bra til det rabiate innholdet.
Bladet inneholder også parodier på filmen Slekten er verst og TV-serien Dawson's Creek. Tenåringsdramaet er som skapt for parodi, og serieskaperne harselerer greitt med seriens patos og de kunstige personlighetene. Parodien av Slekten er verst er et kommentert referat av noen hendelser i filmen, og er mislykket både som sammendrag og parodi.
MAD har hatt stor innvirkning på moderne amerikansk - for ikke å si vestlig - humor. Det ble startet i 1952, i begynnelsen av det moderne massemedia- og forbrukersamfunnet. Redaktør Harvey Kurtzman mente massemedia var blitt så sentral for folk, at det var mulig å lage et blad som i hovedsak harselerte med andre mediaprodukter. Dermed startet han en tradisjon som i dag føres videre av TV-serier som Simpsons. Med oppdaterte referanser, opprørsk skepsis og bråkjekke kommentarer ble MAD populært ikke minst blant studenter. På 70-tallet solgte bladet oppimot to millioner eksemplarer. I dag har MAD ikke samme status og utbredelse, men foruten den amerikanske utgaven utgis det bl.a. i alle nordiske land unntatt Island.
Norsk MAD og etterfølgeren Pyton fikk stor betydning for utviklingen av norske tegneserier. Flere av serieskaperne som i dag lager humorserier ble profesjonelle serieskapere gjennom de to bladene. Det gjelder både Frode Øverli som nå lager Pondus (eget månedshefte), og Arild Midthun som tegner Pappa og Pestus (trykkes i bl.a. Aftenposten). De norske bidragsyterne i nye Norsk MAD er alle gamle kjenninger fra Pyton. Dette første nummeret varsler ikke noen nyskapning for norske tegneserier, men en relansering av en velprøvd suksess-oppskrift. Det lover bra for salget av Norsk MAD, men sår tvil om bladets betydning for utviklingen av norske tegneserier.

Dag Kolstad (red.):
Norsk MAD 1/2001.
Egmont Serieforlaget.

(Trykt i Dagens Næringsliv 20. mars 2001)