Halv fire-damer hele dagen

Kebbevennene Mette og Vanessa chatter på Internett, og lurer på hva fyren på den andre enden av bredbåndet har å tilby. "To hender som liker å massere," skriver han. Og de svarer: "Gjerrig på pikken din?" Styrken til Mette K. Hellenes' tegneserie, som nå er samlet i sin tredje bok Kebbelife, er nettopp at de to hovedpersonene er fandenivoldske furier, samtidig som de er forfengelige som fjortiser. Begge damene er et sted i 40-årene, men minner mest om russekullets sex-sjefer som ikke har fått med seg at knutereglenes tid er forbi.

Hellenes er billedkunstner. Sammen med Vanessa Baird har hun etablert konseptet "kebbe-kunst", som omfatter installasjoner, foto, video, hørespill, tegnefilm, webside - og altså tegneserier. Kebbeseriene har vært trykt i tidsskriftene Billedkunst, Fidus, Vagant og Utflukt. Flere av avsnittene i denne åpenbart selvbiografiske serien er forankret i billedkunstmiljøet. I tillegg skildrer Hellenes de to venninnenes krakilske fremferd i Oslos uteliv.

Ingen sjekketriks er for billig for disse damene, som er en grotesk karikatur på desperate bargjester. Det er litt gøy å se eldre damer som drikker, sikler og spyr ut kjønnsord, men det er ikke gøy så veldig lenge. Kebbelife er en tegneserie av, med og for kvinnelige kunstnere. Muligens vil lesere som er bare en av delene også ha sans for serien. For oss andre er det imidlertid mange sider mellom festlighetene. Serien er absolutt annerledes enn hva som ellers lages av norske tegneserier, men personskildringen er overfladisk og situasjonene for like. Det er ingenting nytt i forhold til tidligere Kebbe-samlinger. Eneste nyorientering er at Vanessa blir mor. Det demper de nattlige aktivitetene, og gjør at venninnene i stedet oppsøker byggeplasser for å glane på menn.

To hovedtema i serien er samliv (altså: sex) og narsissisme, særlig slik den fremtrer hos kunstnere. Hellenes bretter begjærlig ut figurenes underliv. Problemet er at figurene ser ut til å ha det mer moro enn leseren. Mette og Vanessa babler i vei om ting som overhodet ikke interesserer andre enn dem, og flere av episodene er uartige - pinlige - blødmer. Dette er intetsigende tull som Mette og Vanessa burde holdt for seg selv. For lesere som er innvidd i det norske kunstmiljøet er det mye namedropping og hendelser å feste seg ved. Mette er også innom en fest i Morgenbladet, og skryter endog på seg å ha fått redaktør Truls Lie til sengs. Men stort sett er damenes referanseramme så selvsentrert at de færreste har utbytte av kommentarene. Dermed har ikke serien noen provoserende brodd. Et annet problem er at Hellenes forteller tamt. Hun observerer og refererer det som skjer, uten å bearbeide situasjonene slik at leseren blir interessert.

Hellenes tegner i en stil som står perfekt til det røffe innholdet. Streken er uvøren og (tilsynelatende) impulsiv, og den er imponerende konsekvent gjennom hele boken. Hun bruker ikke de typiske tegneseriekonvensjonene billedruter og snakkebobler, men lar både de enkelte tegningene og teksten ligge fritt på siden. Det er et vellykket grep, som åpner opp sidene og ytterligere forsterker den frie formen. Kebbelife har mye til felles med amerikanske Roberta Gregorys figur Bitchy Bitch (ja, hun er så mannevond som hun høres ut), men mest av alt slekter Hellenes på den franske "ligne crado"-tradisjonen. Den er kjennetegnet av en uvøren, amper strek, slik vi finner den hos Vuillemin, Edika og Reiser (han med "Den avskyelige mannen"). Stilen brukes hovedsakelig innenfor det korte formatet som også Hellenes holder seg til (1-2 sider). Det er også typisk for tradisjonen at Hellenes særlig bruker dialogen til å få frem poengene. Tegningene er sjelden mer enn knagger for å feste utsagnene. Dermed utnytter Kebbelife i liten grad tegneseriemediets fortrinn: samspillet mellom tekst og bilde.

I Kebbelife er episodene ordnet i tre kapitler, og bildene er brukket om og plassert ut slik at boken ser ut som en tegneserieroman. For så vidt er det de samme hovedpersonene og flere felles tema som behandles i alle episodene. Problemet er et denne presentasjonsmåten gir forventninger om en helhetlig struktur som serien ikke innfrir. Episodene er åpenbart opprinnelig laget som en- eller to-sidere, og de mange hoppene i handling og miljø virker umotivert slik de nå er satt sammen. Redigeringen gjør ikke at episodene danner en felles historie. Derimot svekker den opplevelsen av de enkelte episodene som historier.

Kebbe-damene har selvsagt egen hjemmeside: http://www.kebbelife.com.

Mette K. Hellenes: Kebbelife. 176 sider. No Comprendo Press. 2000

Morten Harper

(Trykt i Morgenbladet 26. april 2002)