En nostalgisk urbanist

PORTRETT
Av Morten Harper

Ben Katchor ble født i 1952. Han vokste opp i New York, og gikk på School of Visual Arts. Allerede fra starten tidlig på åttitallet var han fast bidragsyter til magasinet RAW. Med sine rolige fortellinger uten synlig genreforankring, er Katchor en serieskaper på siden av det gjengse amerikanske seriemarkedet. Urbanitet koblet med sans for obskure detaljer er typisk for alle seriene hans. Han lager den ukentlige avisserien Hotel & Farm, og dessuten en månedlig serie for arkitektmagasinet Metropolis. Seriene hans er tilgjengelig i flere bøker: Julius Knipl - Real Estate Photographer (1996), The Jew of New York (1999) og The Beauty Supply District (2000, alle utgitt på Pantheon Books). I år utgis en samling av avisserien The Cardboard Valise. Katchor har dessuten laget tegneserieoperaen The Carbon Copy Building (1999), med musikk av medlemmer fra Bang on a Can. Samuel Ball har laget en dokumentarfilm om Katchor: Pleasures of Urban Decay (1998). Katchors offisielle hjemmeside er www.katchor.com.

"Gjennom tegneseriemediet har Katchor destillert et kunstuttrykk som er rik på historie, sosiologi, fiksjon og poesi." Het det i begrunnelsen da Ben Katchor som første tegneserieskaper i fjor fikk tildelt et femårig stipend fra prestisjetunge MacArthur Foundation. Stipendet er på hele 500 000 dollar, og deles årlig ut til 20-30 forfattere, kunstnere, vitenskapsfolk, lærere og aktivister som giveren mener "skaper varige forbedringer i den menneskelige tilstand". Stipendet - som utbetales med 100 000 dollar hvert år - gis ikke til noe bestemt prosjekt. Hensikten er å gi mottageren mulighet til å arbeide med det han har lyst til, uten å måtte tenke på økonomisk avkastning.
- Jeg kan nå ta fri noen måneder hvert år og gjøre et eller annet uten å få inn penger, forteller Ben Katchor.
- Tegneserier er ikke dyrt å lage, du trenger bare tid.
Katchor er interessert i å blande medier, og har tidligere laget tegneserieoperaen The Carbon Copy Building. Nå arbeider han på en ny miks av musikk og teater. Han skriver liberettoen og designer scenen, mens en komponist lager musikken. Universet i forestillingene er det samme som i tegneseriene. MacArthur Foundation oppsummerer verkene hans slik: "Hans meditasjon over urban livsførsel representerer en vedvarende innsats for å gjendikte New Yorks historie… med hundrevis av plakater og skilt, inskripsjoner og sandwich boards, tapte steder for underholdning og opplæring, og glemte former for håndverk og industri. Selv om de er fiktive, formidler seriene hans en ironisk, medrivende og bittersøt nostalgi over restene av bylivet."

Katchor trykker seriene sine i aviser og magasiner, og samlingene utgis på forlaget Pantheon Books. Han forteller at han ikke fant noe publikum da han trykte seriene i tegneseriemagasiner. Ikke merkelig ettersom det amerikanske tegneseriemarkedet er dominert av superheltserier.
- De fleste vil ha tegneserier som de Jack Kirby lagde (bl.a. X-Men og Hulk, red. anm.). Kirby hadde en interessant grafisk stil, men fjerdegenerasjonsversjonen av Kirby er ikke så spennende. Det er som fast food: det kommer fra noe som en gang antageligvis var godt.
Likevel har Katchor valgt å bruke tegneseriemediet.
- Jeg vokste opp med å lese tegneserier. Lenge før jeg så Rafael, hadde jeg sett Batman-tegneserier. Det var min introduksjon til kunst. Så gikk jeg på skole og lærte om forløperne til denne typen tegning, og hele filosofien bak vestlig kunst. Mens jeg studerte, begynte jeg å tenke på hvordan det jeg laget ville bli vist frem hvis det var maleri. Det tiltrakk meg ikke å stille ut de originale objektene på kunstgalleri. Jeg likte ideen om reproduksjon, og ønsket at det jeg laget skulle ha et fortellende aspekt - en historie eller en filosofisk mening. Et bilde uten kommentar er ofte ikke nok. Derfor ønsket jeg også å bruke tekst.
- Bilder og tekst er egentlig ikke forskjellige medier. Det er to ender på spektret av meningsskalaen. Hvis du sier "ølglass", er g-l-a-s-s en ekstremitet: det abstrakte ordet. Men å snakke om dette glasset [Katchor griper et glass på bordet], fylt trefjerdedeler med finsk øl i Merihove hotell i denne spesielle lyssettingen med deg sittende bak, det er noe ganske annet enn å si ordet "glass". Denne konkrete detaljen av et bestemt glass i en virkelig eller fiktiv verden kan et bilde få frem.
- Det er mange måter å bruke tekst ved siden av et bilde, enten for å utfylle informasjon eller for å motsi det du ser. Derfor er tegneserier et rikt medium. Det bruker hele spektret av mening. I moderne kunst er det mange som bruker ord i maleriene. Tegneseriene har alltid gjort det på en svært komplisert måte.
Katchor mener dette potensialet sjelden blir godt utnyttet i amerikanske tegneserier.
- I avisseriene er formatet blitt så lite, at figurene nesten er redusert til ikoner. Bilde og tekst er plassert på samme abstraksjonsnivå. Det hele blir litt overflødig. Du kan nesten skrive ordet "Dilbert" i stedet for å tegne ham. Han har alltid samme utseende og står i den samme posituren. Vi vet ikke om han har en skjev barbering eller kanskje todagers skjegg. Eller om han har vondt i ryggen en dag. Bildet gir ikke annen informasjon enn at her står Dilbert. Jeg liker striper hvor det er større forskjell mellom bilde og ord, hvor bildene har meningsinnhold gjennom konkrete detaljer.

Første gang jeg leste en av Katchors serier, var i magasinet RAW. Det ble redigert av Art Spiegelman (som laget Maus) og Francoise Mouly, og var utvilsomt nyskapende. De samlet serieskapere med personlig stil og innhold, og er sett på som en motstrømsbevegelse i amerikanske tegneserier på åttitallet. Ifølge Katchor var det ikke noen egentlig bevegelse. Serieskaperne sto ikke bak noe felles manifest, og bare de med tilhold i New York hadde regelmessig kontakt. Spiegelman og Mouly redigerte i liten grad seriene. De trykte ganske enkelt de seriene de likte. Katchor mener det er vanskelig å redigere tegneserier.
- Det er ikke som å redigere tekst, hvor man kan endre noen ord. I en tegneserie må du tegne om i alle fall et bilde, eller kanskje hele siden. Bøkene mine på Pantheon er ikke redigert. Jeg tror ikke så mye av litteraturen som utgis i USA er redigert lenger. De bruker korrekturlesere som retter staving og grammatikk, men de har ikke tid eller penger til å redigere i klassisk forstand hvor noen leste gjennom og kom med forslag til endringer. De gjør det ikke med romaner, så å gjøre det med tegneserier er helt uaktuelt. Tegneserier er håndlaget fiksjon. Det er håndskriften min som eventuelt må redigeres. En redaktør kan si at jeg skal fortelle mindre om noe og legge mer vekt på noe annet, men det er noe jeg ikke kan endre: den grafiske personligheten min.

Arealplanlegging, bygninger og bylandskap er viktige stikkord for Katchors serier. Selv om han henter forbilder fra faktiske bygninger og stilretninger, er de fleste bybildene hans oppdiktet. Han er ikke arkitekt, men fikk likevel i oppdrag av arkitekt- og designmagasinet Metropolis å lage en fast tegneserie for dem.
- Det er ikke ofte jeg tegner et bestemt sted. Hvis noen sier "jeg vil ha Chrysler Building", så drar jeg og ser på den, eller jeg ser på et bilde. Men som regel pleier jeg å finne på motivene. Bygninger skapes uansett først på papir, så det er ikke noe stort sprang. En bygning er en todimensjonal plan som noen har bygd av stål eller betong eller hva det nå er. Jeg kan ikke tegne planene til en virkelig bygning, men jeg kan tegne planene til et bilde av en bygning. Hvis jeg vil ha en tredvetallsaktig art deco-bygning, ser jeg på bilder av slike bygninger for å få den riktige følelse. Så legger jeg til en del selv. Jeg vokste opp i by. Jeg kan se ut vinduet mitt mot Broadway. Så lenge seriene foregår i byer, trenger jeg ikke å gjøre noe særlig visuell research.
Katchor mener det avgjørende er å velge de riktige detaljene.
- Jeg liker å legge inn mye detaljer, men hvis du lesser på med enhver detalj blir det for mye informasjon. Det blir som en viseforteller som våser og ikke kommer til poenget.

Da Katchor ble presentert i en utstilling på Serieteket i Stockholm i mai, ble det lagt vekt på de jødiske elementene i seriene hans, og særlig serien The Jew of New York. Katchor selv oppfatter imidlertid verken seg selv eller seriene sine som spesielt jødiske.
- En gang spurte jeg Forward, som er den engelskspråklige utgaven av en gammel jiddisk-avis, om de ville trykke seriene mine. Da laget jeg Julius Knipl. De svarte at stripen ikke var tilstrekkelig jødisk. Jeg foreslo da en serie som het The Jew of New York. Med den tittelen kunne de ikke si at serien manglet jødisk tilknytning. Egentlig handler den mindre om jødisk kultur enn Julius Knipl gjorde.
Som barn bodde Katchor i en jødisk dominert del av New York. Faren var polsk.
- Jeg vokste opp i en jødisk, i alle fall sekulær jødisk, kultur. Min far var venstreradikaler og hadde ikke noen interesse for jødisk religion, men kanskje etikken. Som barn hørte jeg språket og spiste mat fra denne kulturen. Dette er noe jeg ble født inn i. Det er ikke noe kunstnerisk valg om å være jødisk.
- Jeg føler meg mest som en New Yorker. Den jødiske kulturen i USA i dag har to interesser: holocaust og Israel. Hvis du ikke er interessert i det, så er du egentlig ikke del av jødisk main stream. Jeg er interessert i andre strømninger, som nå er historiske. Jeg føler tilknytning til østeuropeisk kultur, men ikke noen til israelsk kultur.
Tegneserien om fotografen Julius Knipl er Katchors fritt diktende barndomsskildring.
- Serien handler om bydelen som jeg vokste opp i. Den har alltid vært preget av innvandrere. Da jeg var barn, var den tydelig jødisk. Nå er den mer asiatisk, forteller Katchor.
I The Jew of New York går Katchor lenger tilbake i tid, til første halvdel av 1800-tallet og begynnelsen på markedsøkonomien i USA.
- Rundt 1830 forlot folk for første gang gårdene for å arbeide i byene. De fikk betalt lønn fremfor å arbeide på en gård som var selvforsynt. Da begynte også finansøkonomien og børsen. Det er noen faktiske hendelser i boken, og mannen som prøvde å etablere en jødisk stat i Niagara Falls er også historisk. Ellers er personene oppdiktet. De amerikanske jødene var ikke så mange på denne tiden, og de var avskjermet fra resten av den europeiske kulturen. Men mest handler boken om hvordan handelslivet startet. De forskjellige impulsene hos folk, og merkelige initiativ som det ikke ble noe av. Ting som i dag høres ut som galskap, men som ikke var mer gærne enn ting som har fungert. De slo bare ikke an av en eller annen grunn. Jeg mener - du kan hente elektrisitet fra et kålblad, men det er ikke praktisk. Så vi gjør ikke det. Det er mange upraktiske ting folk har forsøkt. Det handler serien om.

Når man leser Katchors serier, er det umulig å ikke merke seg detaljrikdommen og serieskaperens tydelige fascinasjon for det obskure - om det er en særegen pølsebod, skrivemaskin eller vindusskilt. Under intervjuet prater han da også lenge om en kiosk han kom over under oppholdet i Stockholm noen dager tidligere, hvor de solgte røkt sild. Utsøkt, mener Katchor. Og undrer seg over hvordan noen kunne finne på å spise på McDonalds resturanten like ved når det finnes et sted som dette.
- Det er ikke noe galt med hamburgere. Det finnes både gode og dårlige. I New York kan jeg ta deg med til steder hvor de har noe som kalles hamburger, og som er virkelig godt. Eller jeg gå rundt hjørnet på en McDonalds og få noe som jeg ikke liker. Men det er mange andre som liker det. På samme måten som mange liker tegneserier som er fjerdegenerasjons kopier av Jack Kirby.

(Trykt i Morgenbladet 27. juli 2001)