Skikkelig speisa romeventyr

For deg som ikke fikk det helt store kicket av Star Wars: Alexandro Jodorowsky skriver science fiction injisert med action, filosofi og nonsens. Og tegnerne er blant Europas mest visjonære.

Så er han tilbake, den tafatte privatdetektiven John Difool. Sist gang ramlet Difool bokstavelig talt inn i en manikeisk dyst om selveste universets eksistens, i en av åttitallets mest solgte og kritikerroste tegneserier (utgitt på norsk som John Difools eventyr). Nå har forfatteren Alexandro Jodorowsky og tegneren Moebius (egentlig: Jean Giraud) laget oppfølgeren John Difools hemmelighed (på dansk). Antihelten Difool har lært lite av sine tidligere strabaser: "Jeg kan kun huske, at jeg var blandet ind i en katastrofal politisk-teologisk-symbolistisk-galaktisk affære," fastslår han. Jodorowsky elsker å legge høytravende - nesten nonsensaktige - ordrekker i boblene til sine figurer. Difool blir derimot frustrert av erkjennelsen, og tar en trippel dose dop.

Samtidig som serien er en svevende skildring av kampen mellom mørke og lyse krefter i universet, handler den også om opprør mot et tyrannisk regime. Et religiøst inspirert teknokrati har erstattet demokratiet. Hvem trenger vel valg når presidentens ånd kan klones over i en ny kropp.

Difools søken for å finne ut hva som har hendt ham, gir serien en thrillerpreget intrige. Fremtidsbyen strutter av moderne teknologi, men også menneskelig sammenbrudd. Etasjene i byens høyhus er materielle uttrykk for samfunnets sosiale lagdeling. Krimrøttene var særlig tydelig i de fire første albumene av originalen. Oppfølgeren har derimot mest til felles med de siste albumene. Jodorowsky har her lagt mer vekt på metafysikk og pussige innfall enn å utvikle en spennende historie.

Tegne- og fortellermessig er det nye albumet lekkert. Serien er overlesset med new age-aktig vrøvl og kvasifilosofiske termer, men den har samtidig en uhøytidelighet og spontanitet som er underholdende. Den slentrende formen kan skyldes at Moebius ikke ville arbeide etter et ferdig manus. I stedet fortalte Jodorowsky historien muntlig, mens Moebius tegnet ut sideskissene. Den glossy datafargeleggingen utfyller dessuten Moebius' rene streker langt bedre enn man kunne frykte.

Serien om John Difool etablerte Jodorowsky i tetskiktet blant tegneserieforfatterne i Frankrike. Denne posisjonen har han befestet med et høyt produksjonstempo, særpregede konsepter og ikke minst samarbeid med noen av Europas dyktigste tegnere. Jodorowsky befatter seg mest med science fiction og fantasy. Selv om det nyeste prosjektet er westernserien Bouncer, som han skriver for tegneren Francois Boucq. Med utspring i Difool-universet har han skrevet romoperaene Metabaronernes kaste og Teknofædrene, samt den dystopiske thrilleren Megalex. Andre betydningsfulle serier er den sjarmerende eventyrserien Alef-Thau (tegnet av Arno), syrete science fiction i Le Dieu Jaloux (tegnet av Silvio Cadelo), den storslåtte fabelen Månemanden (tegnet av Francois Boucq), det østlig-mystiske eposet Den hvide lama og actionserien Juan Solo (begge tegnet av George Bess).

73 år gamle Jodorowsky har også arbeidet med teater og film, samt skrevet fantasy-romanen Le Locataire (filmatisert av Roman Polanski). Allerede i filmer som El Topo og la Montagne Sacrée ser vi Jodorowskys fascinasjon for brutal vold og esoterisk symbolisme. Det mest ambisiøse filmprosjektet ble det imidlertid ikke noe av. Jodorowsky arbeidet på syttitallet med dreiebok til filmatiseringen av Frank Herberts rom-epos Dune. David Lynch fikk i stedet til slutt regissøroppgaven. Men forberedelsene til Dune førte i alle fall til at Jodorowsky møtte Difool-tegneren Moebius.

Den eneste egentlige helteskikkelsen i John Difools eventyr var Metabaronen, som i motsetning til hovedpersonen hadde både kløkt og fysisk styrke. Serien Metabaronernes kaste er en slektskrønike om forfedrene til denne enestående krigeren. Dette er romopera på sitt beste: en pompøs fortelling om heroisme i verdensrommet, med fremmede sivilisasjoner og slagkraftige romskip. Metabaronene er effektive i kamp, men har samtidig en selvdestruktiv disiplin og smerteterskel. Jodorowsky er også opphengt i seksualiteten til disse overmenneskene, og handlingen drives fremover av personenes begjær eller som reaksjon på overgrep de har vært utsatt for. En vesentlig svakhet ved serien er at albumene etter hvert blir svært like. Metabaronens bestefar sliter med de samme demonene som oldeforeldrene og tipoldeforeldrene før dem igjen.

Selv om serien absolutt er pompøs, er den ikke slitsomt selvhøytidelig. Det skyldes ikke minst fortellerrammen, hvor to av Metabaronens roboter rekapitulerer slektens historie. Dialogen mellom robotene har mange småvittige kommentarer, og binder fint sammen slektssagaen.

Juan Gimenez er en dreven science fiction-tegner, og han er på sitt aller beste i denne serien. Den som oftest blåbrune palletten i akvarellene skaper en gjennomført og sterk atmosfære. Figurtegningen er tradisjonell, med i overkant heroisk utseende personer. Arkitektur og landskap på planetene og ikke minst romskipene er derimot originalt og flott tegnet. De mange actionsekvensene er medrivende iscenesatt, og slagscenene i verdensrommet er simpelthen overdådig.

I serien Teknofædrene har Jodorowsky tatt med seg den geistlige øvrigheten fra John Difools eventyr. Gjennom å blande avansert datateknologi og religiøs mystisisme, er Teknoprestene en suveren religiøs klasse. I likhet med Metabaronernes kaste, er figurenes viktigste motiv hevn. Etter en voldtekt føder en kvinne tre sønner, hver med spesielle egenskaper fra voldtektsmennene. Når de vokser til, hjelper de moren å spore opp og drepe mennene. Serien mangler humoren vi finner hos Metabaronene, og historien virker anstrengt. Nesten som en konstruksjon for å la Jodorowsky fremsette filosofiske statements om arvesynd, hybris og tilværelsens likevekt.

Serien er tegnet av den Moebius-inspirerte Zoran Janjetov sammen med Fred Beltran (som også fargela det nye Difool-albumet). Blandingen av Janjetovs syttitallsaktige strek og skraveringer, og Beltrans hypermoderne farger og digitale teksturer er original, men elementene fungerer ikke bra sammen. Tegningene og stilen varierer så mye at det forstyrrer lesingen.

Langt mer gjennomført er stilen i Megalex, hvor Beltran alene står for tegningene. Dette er et av de mest vellykkede forsøkene på å bruke digitale tegneprogrammer for å lage en tegneserie. Beltran modellerer figurene og miljøet tredimensjonalt, før han setter sammen elementene på seriesiden. Tegningene er overdådig detaljrike, og den tredimensjonale følelsen er intakt. Eneste innvending er at billedrutene er svært glatte og dermed sterile. Megalex er Jodorowskys svakeste manus. I seriens fremtidsby har man avskaffet naturlovene, og befolkningen er med genteknologi lydig tilpasset sine oppgaver. Regimet trues av en barmfager opprører. Megalex er forutsigbar new age-svermeri i lekker innpakning.

Morten Harper

Alexandro Jodorowsky og Moebius: John Difools hemmelighed 1. 64 sider. Carlsen Comics. 2002.
Jodorowsky, Zoran Jenjetov og Fred Beltran: Teknofædrene 1-3. 56 sider. Arboris. 1998-2002.
Jodorowsky og Juan Gimenez: Metabaronernes kaste 1-6. 64 sider. Arboris. 1997-2000.
Jodorowsky og Fred Beltran: Megalex 1. 48 sider. Arboris. 1999.
(Trykt i Morgenbladet 7. juni 2002)