Jasons jernvogn

Hundre år gammel Twin Peaks-stemning fra norsk landsbygd i tegneserieversjonen av Stein Rivertons krimklassiker Jernvognen.

tegneserier
morten harper

Denne uken utgis andre og siste del av Jasons bearbeidelse av krimromanen Jernvognen. Jason (egentlig John Arne Sæterøy) har i løpet av det siste året blitt en kritikerfavoritt både i Frankrike og USA, og er dermed den første norske serieskaperen som har fått et internasjonalt gjennombrudd. Det er først og fremst hverdagsskildringen Vent Litt… som har fenget utenlandske kritikere, men Jasons underfundige stumme serier har også blitt lagt merke til.

På en måte kan det virke merkelig at en så særpreget forteller som Jason nå har valgt å lage tegneserie av en annen forfatters historie, men stemningen i Stein Rivertons krimroman er ikke ulik den vi ellers finner i Jasons serier. Skildringen av personenes psykologi og ikke minst tilløpene til overnaturlige spekulasjoner innbyr mer til fornemmelse av en atmosfære, enn forståelse av hva som har skjedd. Jason vektlegger og forsterker den melankolske usikkerheten som fra før ligger i fortellingen. Jernvognen i tegneserieversjon er nesten som David Lynchs Twin Peaks, endog med mye kaffe men uten de pene damene.

Hva er vitsen med å lage tegneserie av en roman? Tankegodset finnes allerede uttrykt. De litterære bearbeidelsene i tegneserieform, en genre som kom til Norge på femtitallet med Illustrerte klassikere, har sjelden vært mer enn pregløse sammendrag. Jason har åpenbart vært klar over denne komprimeringsfellen, og valgt å bruke to hefter på romanen. Likevel har han vært nødt til (eller valgt) å utelate en rekke hendelser. Vektleggingen av sekvenser og iscenesettelsen varierer også en del fra romanen. Det er bra. Jason har laget en serie som gir en annen leseropplevelse enn hos Riverton.

Det mest synlige nye grepet er at Jason bruker dyrefigurer i stedet for mennesker. Grepet kan være uvant for den som ikke kjenner Jasons serier fra før, men han viser raskt at dyrefigurer kan brukes til mer enn barnlig humor. Nettopp fordi dyrefigurer sjelden brukes i voksenserier, bidrar de til å forsterke leserens opplevelse av noe ikke er helt som det skal være.

For flere år siden laget Jason tegneserie av Jernvognens første fjerdedel, tegnet i en mer realistisk stil og med mennesker. Selv om det var en hederlig bearbeidelse, viser den nye serien at Jason har modnet som serieskaper. Den forenklede tegnestilen er imponerende konsekvent. Med små gester og nyanser i ansiktsuttrykkene viser dyrefigurene et bredt følelsesregister. Tegningene er i sort/hvitt, uten gråtoner eller skraveringer. Den kontrastrike stilen er visuelt tiltalende, samtidig som den er overskuelig og lett å lese. Kontrastene lader dessuten billedrutene med stemning og symboler.

Historien foregår på begynnelsen av 1900-tallet, og atmosfæren i serien føles tidsriktig. Jason pøser ikke på med historiske rekvisita, men de få detaljene som er med - som folks bekledning, interiør og lommeur - etablerer et troverdig univers. Dette viser hvor dyktig Jason er som iscenesetter. Som i alle hans serier er det utmerket flyt i billedforløpene. Billedbruken og det faste ruteformatet gjør serien filmatisk, med en dvelende kameraføring. Det gir en stemning som passer til historien og tidsperioden.

Jason har de siste årene laget stumme serier. Bearbeidelsen av Jernvognen er derimot rik på tekst, men bare dialog. Det er bra at Jason lar bildene fortelle, i stedet for å bruke forklarede tekstruter. Noe av dialogen er hentet fra romanen, en del har han lagt til selv. Tonen i språket er greitt gjennomført. Viktige sekvenser i første del er fortalt gjennom tilbakeblikk. Innimellom er personenes utlegninger så omfattende at hendelsene får uforholdsmessig stor plass. Likeledes skjemmes andre del av en treg start, med fryktelig mye dialog og talking heads. Det skapes usikkerhet om hva som har skjedd og ikke minst hva som skal skje, men det blir få konfrontasjoner og lite spenning mellom personene. Halvveis ute i heftet intensiveres handlingen. Den endelige konfrontasjonen med morderen er dramatisk skildret, og slutten er elegant.

Det er ikke minst i noen av de fortellertekniske detaljene at vi ser hvor dyktig Jason er. I det første heftet er jernvognen en ukjent trussel som vi aldri ser, men som likevel er ubehagelig tilstede gjennom monotone lydord som slår inn i billedrutene. I det andre heftet beskjærer Jason ved et tilfelle deler av dialogen, for å vise at den som hører på ikke er oppmerksom. Slik er Jason er serieskaper i ordets videste forstand: en som bruker mediet på nye måter. Selv om Jernvognen har blitt en god tegneserie, er den lite medrivende. Intrigen er interessant og tegningene elegante, men serien griper ikke. Det er noe ved Jasons stiliserte form (både i tegnestil og fortellermåte) som skaper en distanse til historien, og dermed sperrer for innlevelse.

Mjau Mjau 11-12: Jernvognen del 1-2. Jippi Forlag.

(Trykt i Dagens Næringsliv 22. januar 2002)