Smal suksess i utlandet

En nordmanns melankolske fortellinger har vakt oppsikt i tegneserielandet Frankrike.

tegneserier
Morten Harper

"En sterk beretning, i en urolig rytme og til dels forstyrrende i begynnelsen, men som til slutt oppsluker oss fullstendig," skriver anmelderen i januar-numret av franske BoDoi om Jasons album Attends… (Atrabile). BoDoi er et av Frankrikes ledende tegneseriemagasin, som foruten artikler og anmeldelser også trykker nye tegneserier i føljetong. I anmeldelsen heter det videre at "Jason briljerer særlig ved å skildre det ubeskrivelige, som de øyeblikkene i dagliglivet hvor det tilsynelatende ikke skjer noe, men personene prøver å skjule de virkelige følelsene". Anmelderen avslutter med å oppfordre til en oppdagelsesferd i Jasons serie.
Dette er første gang en norsk tegneserie får slik ros i fransk presse. Norske serier blir sjelden oversatt og utgitt i andre land. Det franske tegneseriemarkedet er et av de største i verden, og kunstnerisk det mest kresne. På 70-tallet eksperimenterte franske serieskapere med tegneserienes form og innhold, og etablerte formatet "tegneserieroman".
Jasons (egentlig John Arne Sæterøy) serie - som på norsk heter "Vent litt…", trykt i hans hefteserie Mjau Mjau (Jippi Forlag) - er en slik tegneserieroman. Første del av historien er en nærgående barndomsskildring. Jason får godt frem usikkerheten i to gutters møte med nye situasjoner og følelser. Barndommen får en brå slutt for dem begge, da en av guttene dør i en ulykke. Andre del skildrer den andres ytterst monotone voksne liv. Atmosfæren i historiene er melankolsk. Personene er sammen, men likevel fjerne fra hverandre. Figurene i serien er dyr. Grepet er bare delvis en videreføring av fabeltradisjonen. Dyrene er ikke metaforer; de er mennesker i dyrekropp. Figurene blir mer allmenngyldige i og med at dyremaskene skaper distanse til det personlige stoffet.
Jason balanserer mellom det banale og det elegante. En treffende metafor i "Vent litt…" er de voksne som gjerne haster av gårde på stylter. Andre ganger er det vanskelig å vite om billedbruken er ment symbolsk eller bare for å skape atmosfære. Seriene hans innbyr mer til fornemmelse enn forståelse.

I Norge utgis Jason av lille Jippi Forlag, og siden 1997 har han laget 10 hefter i serien Mjau Mjau. I et marked dominert av Donald Duck og humorstriper som Pondus lager Jason smale serier. Mer enn massemarkedets tegneseriepublikum, er det til bokleserne Jason appellerer.
Det er ikke bare i Frankrike Jason er blitt godt mottatt. I fjor høst ble han nominert til prestisjetunge Ignatz Award ved den amerikanske seriefestivalen Expo 2000. Som eneste nordmann var han dessuten representert i den internasjonale antologien Comix 2000 (l'Association). Når han har fått slik oppmerksomhet skyldes det ikke bare at han er en usedvanlig dyktig serieskaper. De to siste årene har han laget serier uten tekst, og er dermed blitt tilgjengelig også for et utenlandsk publikum. Tausheten i seriene forsterker den melankolske stemningen i historiene. Jason har en usedvanlig god følelse for tegneseriens mekanikk, og sceneskifter, tidshopp og dvelende detaljstudier formidles ledig. Etter et par sider har man glemt at personene er stumme.

Kun et fåtall norske tegneserier er utgitt i utlandet. De fleste oversettelsene har vært til nordiske språk. Humormagasinet Pyton (Bladkompaniet) har vært den fremste eksportartikkelen med både finsk og svensk utgave, som har solgt i store opplag.
Frode Øverlis Pondus (Bladkompaniet) er også foreløpig bare et nordisk fenomen. Serien trykkes allerede i svenske og finske aviser, og er utgitt i album på dansk. Til sommeren kommer Pondus som eget månedshefte i Sverige.
Tidligere har duoen Terje Nordberg og Arild Midthun markert seg i flere nordiske land. Barneseriene Truls og Trine (Semic Nordisk forlag) og Troll (Bladkompaniet) ble utgitt på dansk og svensk. Fra kuriosa-avdelingen kan nevnes at deres polare humorserie Reodor og Teodor (Gevion) kom ut på Færøyene og Island.
Prosjektet SeriNord ble i 1997 satt i gang for å gjøre nordiske tegneserier kjent i utlandet. Det var et samarbeid med serieskapere og forlag, og med støtte fra bl.a. Nordisk råd. En utstilling ble vist i Frankrike og Tyskland (foruten de nordiske landene), og det ble utgitt en antologi på engelsk. Noe internasjonalt gjennombrudd har initiativet ikke medført, men det har bidratt til å gjøre seriene mer kjent i Norden.
Tegneserier av norske serieskapere er blitt flere og mer utbredt de siste årene - i Norge. Kanskje er oppmerksomheten som Jason nå får bekreftelsen på det enkelte her hjemme allerede har slått fast: norske serier matcher de beste fra utlandet. Hvis utenlandske redaktører nå blir gjort kjent med seriene, kan Jason lett få følge av Frode Øverlis Pondus og Karine Haaland og Christopher Nielsens sosiale satirer.

(Trykt i noe annen form Dagens Næringsliv februar 2001)