Et stort stykke Norge

Christopher Nielsen tar parti med outsiderne i samlingen Homo Norvegicus.

Det er en begivenhet når et utvalg av Christopher Nielsens serier de siste 20 årene nå gjøres tilgjengelig i én bok. Det er folkelige Nielsen vi møter i Homo Norvegicus. Karakterskildreren som med oppsiktsvekkende presisjon viser oss Oslos drabantbymiljø på 70-tallet ("Narverne"); farsete rennesteinsmiljø med To trøtte typer; tørrtrening og turné med bandet Gutta fra Calcutta; og bygdeliv med trønderbranden Hold Brillan.
Nielsen er en underholdende forteller. Situasjonene er såpass ekstreme at de blir snedige, men ikke mer sære enn at om vi ikke kjenner igjen oss selv så i alle fall andre personer og hendelser. Det er essensen i all vellykket karikatur.
Da magasinet TEGN i fjor kåret tidenes beste norske serieskapere, ble Nielsen suveren vinner. Han er en av våre fremste undergrunnsserieskapere, og den som mest rendyrket har videreført tradisjonen fra amerikansk Underground. Nielsen har laget tegneserier siden begynnelsen av 80-tallet, da han på eget forlag utga heftene Tegneseriebladet FEDME og Rummpfftillfftooo. Han bidro også i undergrunnsmagasinene Brage og Gateavisas tegneserieekstra. I 1988 kom satiren En fettsugers bekjennelser, og to år senere farsen Jazzbasillen. Siden 1994 har han utgitt antologien Weltschmerz.
Boken inneholder for det meste serier som er utgitt før i egne hefter eller antologien Fidus. Det er også enkelte nye serier, og Nielsen-fans vil særlig kunne glede seg over den hysterisk morsomme familievold-farsen med Hold Brillan som avslutter boken.
Samlingen tydeliggjør sammenhengen mellom seriene. Noen av personene er med i flere serier og det er overlappinger mellom universene. Særlig følger vi de to trøtte typene Odd og Geir fra ungdom på 70-tallet til nåtiden som rusmisbrukere. En del av disse sammenhengene oppleves imidlertid som konstruert i ettertid. Boken er ikke noen roman, men mer en novellesamling hvor historiene stedvis griper inn i hverandre.
En samling som dekker et så stort tidsrom er også interessant for å følge en serieskapers utvikling. Nielsen har særlig blitt en bedre, mer gjennomført og stilsikker, tegner. Han er og vil forhåpentligvis alltid være rufsete i streken. I de eldste seriene synes det som karikaturene mest skyldes hans begrensninger som tegner. Allerede rundt midten av 80-tallet blir imidlertid stilen mer konsekvent, og forvrengningene synes å være bevisste valg.
Den største styrken ved Nielsens serier er observasjonene; situasjonene og personlighetene. Spenstige ideer finner vi i alle seriene, men det varierer hvor vellykket utføringen er. De eldste historiene, som "Skarr'u værra, virr'u værra narver!?" og "To trøtte typer fyren en tjall" er tafatte. De mangler en historie, og kommentarene synes påtvunget. Med TV-serien om to trøtte typer har Nielsen på mange måter gått tilbake til minimalismen i "TTT fyrer en tjall". Dette synes jeg er Nielsen på sitt svakeste. Det blir simpelthen for stillestående. Det er mulig kjedsomheten på et visst plan treffer personenes tilværelse, men selv trøtte typer trenger en dramatisk motor.

Selv om seriene nå foreligger i bokform og staten er med og betaler utgivelsen, er dette absolutt undergrunn når den er som best. Seriene er direkte, personlige, rufsete i formen og kanskje endog litt provoserende. Nielsen har mer til felles med Gilbert Shelton enn Robert Crumb. Det er klare likhetstrekk i tegnestilen, men viktigere er det at som Shelton - mannen bak Frik-brødrene - har Nielsen en genuin evne til fortelling og personskildring. I boken kommer dette best frem i farsete komedier som "To trøtte typer får en baby" og "Hold Brillan hi gjord det igjæn!".
Samlet i én bok ser vi endelig omfanget og de enestående kvalitetene ved Nielsens persongalleri. Figurene fungerer usedvanlig godt i hans karikerte fiksjonsunivers, og vi tror i alle fall nok på personene til å le av og med dem. Miljøskildringen er også ypperlig. Dels skyldes det selvsagt personene og måten de prater. Skildringen er like treffende om det er trønderdialekt eller paranoid rusmisbrukerprat. Rammen rundt figurene er også god; ikonografien sitter som Jesus på korset. Som de trangsynte trønderne i "Hold Brillan" som er ytterst skeptiske til innvandrere, men hiver innpå pakistanske Alis hawaiburgere på det lokale gatekjøkkenet. For han er, som gutta slår fast, ikke innvandrer, men "heilt toillat".
Bokens tittel Homo Norvegicus antyder en trendy ambisjon i nye norske serier: være et eksplisitt utsnitt av norsk virkelighet. Karine Haaland ledet an i fjor med samlingen Våre venner menneskene, og nylig kom Knut Nærums Bloid-samling med undertittel "Tegneserier om nordmen 1999-2000". Det kan diskuteres hvor alvorlig disse pretensjonene er ment. I alle fall ligger det til grunn for Nielsens karikatur en sympati for flere av figurene. Nielsens komedier er utleverende, men ikke nedlatende. Snarere tar han parti med outsiderne.

Nielsen er en helstøpt serieskaper. Selv Thomas Hylland Eriksens forord er i tegneserieform. Den rufsete strek og karikaturene gir seriene en slik rørlighet at tre-fire sider med et snakkende hode faktisk kan fungere. Nielsen fortjener skryt for å besitte den samme fortellerenergien som Gilbert Shelten, men det er samtidig et problem at han arbeider med prinsipielt de samme teknikkene - for ikke å si knappene - som ble utprøvd av Shelton og et par andre amerikanske underground-tegnere på 60- og 70-tallet. Riktignok tilført norsk miljø og lynne.
Seriene er lettlest og underholdende. Det er selvsagt viktige kvaliteter, men det hadde det vært kjekt å se Nielsen prøve seg på mer komplekse fortellinger. Med få unntak er fortellerstrukturen lineær og historiene har sjelden omfang utover anekdoter. Et interessant - og absolutt vellykket - eksempel på en mer avansert fortellerstruktur er historien "Rogn i Påsan", hvor den retrospektive fortellerformen og tematiseringen av dramaturgien hever historien.

Christopher Nielsen: Homo Norvergicus. 192 sider. No Comprendo Press. 2000

Morten Harper

(Trykt i Morgenbladet 22. desember 2000)