Suksess uten selvtillit?

Norske tegneserier har i dag en kvalitet og utbredelse som er enestående i tegneseriehistorien. Men vil serieskaperne mer enn å fortelle vitser?

Av Morten Harper

De siste årene er blitt kalt en gullalder for norsk tegneseriekunst. Den slags merkelapper klistres best i ettertid, men vi kan trygt fastslå at norske serier nå har en kvalitet og spredning som det historisk finnes få paralleller til. Kommersielt har oppblomstringen i all hovedsak bestått av humoristiske stripeserier, trykt både i aviser og seriehefter. Størst utbredelse har Frode Øverlis Pondus fått. Serien startet i heftet Ernie i 1996, og trykkes nå i Dagbladet og et tyvetalls andre nordiske aviser. Et eget månedshefte ble lansert i sommer, og med 40 000 solgte eksemplarer er Pondus nr. 2 på salgstabellen etter Donald Duck & Co. Dermed er den tidenes mest utbredte norske tegneserie.
En annen stripesuksess er Pappa og Pestus (1996), som trykkes her i Aftenposten. Arild Midthun tegner etter manus av Terje Nordberg og Eirik Ildahl serien om en skilt pappa, hans lille datter og katten Pestus. Likeledes har Karine Haaland fenget mange med sine observante striper, som nå trykkes i Dagsavisen.
Det er to store tegneserieforlag i Norge: Egmont Serieforlaget og Bladkompaniet. Egmont utgir Disney-seriene og er dermed størst, men de utgir nesten ingen norskproduserte serier. Bladkompaniet har derimot siden midten av nittitallet trykt nye norske stripeserier i sine hefter, som Ernie og Larsons gale verden.

I og med stripeserienes dominans, har serieskaperne begrenset seg til å være vitseleverandører. De populære amerikanske avisstripene er flere tiår gamle, og norske striper har fornyet en forslitt form for tegneseriekunst. Ifølge tegneren Arild Midthun kan stripeformens disiplin sammenlignes med et japansk haikudikt; en overflødig strek i en avisstripe kan ødelegge hele poenget. Dette kravet til forenkling og timing behersker både Midthun og ikke minst Frode Øverli.
Stripeformatet er basert på karikatur, både forenkling og forvrengning. Pondus er vellykket fordi Øverli tar konsekvensen av formen og gjør karikaturen ekstrem. Old boys-spilleren Pondus drømmer om landslagskarriere. Kompisen Jokke kaster seg etter verdens styggeste damer - og får attpåtil juling.
Problemet er at stripeformatet ikke rommer annet enn karikatur. Med to-fire billedruter og et obligatorisk sluttpoeng, blir det liten plass til kompleks handling eller nyanserte personskildringer. Hvis man leser Karine Haalands samling Vår venner menneskene (Bladkompaniet 1999) ser man likevel at summen av mange striper med felles tema kan gi en mer utfyllende skildring. I dette tilfellet en sosial satire om sjekking, jenteprat og parforhold, men også om syn på minoriteter og politikeres meningsløsheter.
Indirekte forteller humorstripene om serieskapere som ikke vil bli tatt høytidelig, og som dermed styrer unna ambisjoner om å fortelle. Pretensjoner er noe man overlater til andre uttrykksformer. Hva ligger bak fleipen? Kanskje et manglende marked for andre serier, eller kanskje serieskapere uten tro på sin egen uttrykksform.

Stripetegnere som Lise (som lager Nemi) og Einar Lunden (Bakevjen) har uttrykt ønske om å lage serier i et mer episk format, men forlagene har ikke tro på at seriene vil selge. Den episke tradisjonen - tegneserieromanene - var på nittitallet nesten utelukkende historiske serier. I løpet av tiåret kom biografier om Olav den hellige, Hans Nielsen Hauge, Tordenskiold og Ivar Aasen, og skildringer av norsk trekanthandel på 1700-tallet og kongelig tvangsekteskap. Nå er de historiske seriene blitt færre. I fjor kom Knut Westads klassiske - og fiktive - spenningsserie Tigalo (Thule Forlag), om jakten på et mytisk masseutryddelsesvåpen i årene rett etter andre verdenskrig. I år er det ikke utgitt noen nye historiske serier. Eneste tegneserieroman er Bjørn Ouslands Amfibius Rex (Jippi Forlag), en moderne fabel om materielt jag og feilslått kjærlighet.
Ousland tegnet i fjor barneserien Mumle Gåsegg (TEGN A/L bum) etter Asbjørnsen og Moes eventyr. Ved siden av de historiske seriene, er det barneseriene som har opprettholdt en episk fortellertradisjon. Det dominerende albumprosjektet har vært Ridderne av Dor (1992) av InkaLill (egentlig Inga-Lill Røsberg), som ble avsluttet i år med det syvende bindet. Innenfor rammen av et tradisjonelt fantasyunivers skildrer InkaLill personer som det er lett å interessere seg for og mores med.

Det er to ledende forlag blant det vi gjerne kaller undergrunnsserier: No Comprendo Press og Jippi Forlag. Undergrunnsserier i egentlig forstand er ikke dette. Seriene selges over hele landet gjennom Narvesen, de fleste mottar statsstøtte og har proft utseende og trykk. Men serieskaperne har røtter i undergrunnstradisjonen på åttitallet, og målet om å lage egenartede serier har de bevart. Forlagene administreres dessuten på idealistisk basis.
No Comprendo Press utgir antologien Fidus (1993), og en rekke solohefter. Christopher Nielsen er undergrunnsserienes fremste eksponent, og ble i fjor kåret til tidenes beste norske serieskaper (i en avstemning foretatt av magasinet TEGN). Han har en røff tegnestil og er en utleverende personskildrer. Hans mest ambisiøse prosjekt er hefteserien Weltschmerz (1994), som blander tragikomisk melodrama og politisk ukorrekt satire.
Mens Nielsen muligens er Fortelleren blant serieskaperne, er Steffen Kverneland Tegneren. Han justerer stilen innimellom, men gjennomgående er den kraftfull - for ikke å si monumental. Litterær harselas er hans spesialitet, og han lager han ukentlig Amputerte klassikere i Dagbladet. Her barberer han verkene ned til én tegneserieside, og ofte gis de litterære skikkelsene stand-ins fra regjering og Storting. Kverneland utnytter tegneseriemediets særtrekk ved å la tegningene ironisere over tekstene.
Jippi Forlags antologi heter Forresten (1996), og samler en yngre generasjon serieskapere. Seriene i Forresten skildrer ofte en ung (20+) hverdagslig virkelighet i forsøksvis humoristisk potens. De fleste seriene er enkelt fortalt, med lineær struktur og ikke-symbolsk innhold. Under vignetten "Forresten presenterer", utgir forlaget solohefter med serieskaperne. Første utgivelse var Jens K. Styves Finn Finn Finn (1997), om en nerdete informatikkstudent.
Mest produktiv har Jason (John Arne Sæterøy) vært med hefteserien Mjau Mjau (1997). Heftene beveger seg fritt mellom parodi, pastisj og egne surrealistiske innfall. En lengre, realistisk oppvekstskildring har han også rukket å lage. Historiene og fortellerformen er innadvendt og lavmælt, stilen renskåren. Det er ofte vage - for ikke å si paradoksale - situasjoner som skildres. De nyeste numrene av Mjau Mjau inneholder i hovedsak korte humorserier. Jason plasserer uvirkelige figurer fra myter eller populærkultur inn i en realistisk setting, og gjør dermed det hverdagslige absurd. Seriene er uten ord, og når de likevel fungerer er det fordi Jason har en god følelse for timing.

I prinsippet har Norsk kulturråd vedtatt innkjøpsstøtte til tegneserier, men initiativet er lagt vekk til fordel for en produksjonsstøtte. Støtteordningen har vært viktig for å øke antall og kvalitet på utgivelsene. Skal det offentlige føre satsingen videre bør tegneserier systematisk kjøpes inn til bibliotekene. Det er neppe nødvendig med egen innkjøpsordning. Antall utgivelser er ikke større enn at vurderingen kan gjøres innenfor den eksisterende ordningen for skjønnlitteratur. Kulturpolitisk kan dette være en god løsning ved at tegneserier og litteratur blir vurdert på lik linje.

(Trykt i Aftenposten 7. september 2000)