Bohemen Garborg

Det er den bohemske og ampre Arne Garborg som opptar serieskaperen Steffen Kverneland i heftet Garborg & Co.

Kverneland har i flere år markert seg med fyndige fortolkninger av litteratur i Amputerte klassikere. Nå dreier han fokus fra verkene til forfatteren selv. To av seriene er tidligere trykt i magasinet Ungdom, men heftet inneholder også en ny serie etter tekst av Helge Torvund og en kortfattet "garborgkronologi".

Tittel og logo minner om ukebladet Donald Duck & Co. Forsiden viser Garborg arm i arm med kona Hulda Bergersen og svirebror Hans Jæger som hever absinten til skål. Kontraster er et stikkord for alle Kvernelands serier. Her er det kontraster dels ved møtet mellom en uhøytidelig tegneserietradisjon og et nasjonalt litterært ikon. Dels ved Kvernelands fokus på Garborg som rabiat fyllebøtte og den vanlige forestillingen om ham som en traust målmann og forfatter.

Utgivelsen bekrefter at Kverneland er en suveren tegner. Særlig portrett-tegningene og den nye serien "G" er imponerende. Kverneland tegner i sort/hvitt. Han er usedvanlig flink til både forenkling og poengtering. Strekene danner alltid form, om det er ansiktstrekk eller fjell-vegetasjon. Tegningene gir ikke bare innhold i seriene i den forstand at de etablerer personer og miljø, de er også en estetisk opplevelse i seg selv.

Garborg & Co. bekrefter også at Kverneland har tegnet seg litt fast i Amputerte klassikere-formatet. Standardgrepet er å hente noen sitater fra verket, og koble dem til fritt assosierende bilder med personer som gjør rare ting. Her henter Kverneland setninger fra Garborgs skrifter om seg selv og biografier, og kobler de tørre, for ikke å si akademiske, tekstene med karikerte figurer i vilter og enfoldig atferd. Selve grepet er interessant, og utnytter tegneseriens særlige muligheter for samspill og kontrast mellom tekst og bilde. Problemet er at Kverneland ofte bruker de samme kontrastene. Det er særlig personenes mer basale drifter han viser i bildene. Innimellom har karikeringene en spennende resonans i teksten, men like ofte føles de løsrevet fra det spesifikke verket og heller basert på det generelt komiske i å vise personer uten kontroll.

Den svakeste serien i heftet er "Kolbotnbrev", hvor Kverneland tar for seg en strabasiøs skitur Garborg skrev om i boken Husliv. Kverneland gjengir så mye av teksten at serien blir mest en illustrert fortelling. Dessuten er det et dramatisk problem for et visuelt medium som tegneserien at situasjonen er så statisk. Garborg går og går og strever og strever, men det er kjedelig å se på. Det er morsomt å se Garborg banne i hodeskaller og svette så luen spretter av, men ellers tilfører tegningene teksten svært lite. Sideformatet er krympet i forhold til original-publiseringen i Ungdom. Med mye tekst og fire ganger fire ruter per side, blir serien tung å lese. Historien skildrer en tett og slitsom situasjon, men her blir den klaustrofobiske fremstillingsformen mer en barriere for lesningen enn stemningsskapende.

Langt bedre er historien "Brokker frå to liv". Her varierer Kverneland sine kilder og situasjonene. Han har aktivt gått inn i stoffet og valgt ut og prioritert det. De ti sidene sier mye ikke bare om hva Garborg skrev og gjorde, men også om hans personlighet. Fakta-opplysningene og analysene av Garborg kunne vi lest oss til i biografiene Kverneland henter stoffet fra. Serien har imidlertid en rekke komiske opptrinn som gir materialet en burlesk kvalitet. Den et lappeteppe både i stil og innhold. Historien er anekdotisk, men detaljene oppleves som relevante for å beskrive Garborg. Stilistisk veksler serien fra rent grafiske sort/hvitt-kontraster, Hergés (Tintin) rene linje, Robert Crumbs rufsete Underground - men mest av alt Kverneland.

Steffen Kverneland:
Garborg & Co.
No Comprendo Press 2001

Morten Harper

(Trykt i Nationen 11. juni 2001)