Svenske serieslagere

Stockholmsforlaget Galago har klart det norske forlag ikke greier: selge kvalitetstegneserier i bokhandelen.

Morten Harper

Med Joakim Pirinens "Socker-Conny" på åttitallet, Charlie Christensens "Arne And" på nittitallet og nå Martin Kellermans "Rocky" har det lille forlaget Galago blitt garantist for nye, annerledes og salgbare svenske tegneserier. Forlaget har satset på påkostede bokutgivelser, som påkaller en annen oppmerksomhet i avisenes kultursider enn de typiske tegneserieheftene. Salgstallene viser dessuten at det finnes et voksent publikum som er villig til å bruke mer enn et par tiere på tegneserier. Begge bøkene med Galagos nye komet, den rabiate ungkarsfarsen "Rocky", har solgt rundt 30 000 eksemplarer, som er pene tall både i bok- og tegneseriebransjen.

I Norge utgis det få tegneseriebøker, og de som utgis har sjelden mer enn tresifrede salgstall. Det er noen unntak, som Christopher Nielsens "Homo Norvegicus" (No Comprendo Press), Karine Haalands "Våre venner menneskene" og den nye Pondus-boken (begge Bladkompaniet). Jippi Forlag og No Comprendo Press er i likhet med Galago små, dedikerte tegneserieforlag, men har i motsetning til svenskene satset på billige utgivelser i hefteformat, med distribusjon gjennom Narvesen. Kanskje er det Cappelens mislykkede satsing på å selge tegneserier i bokhandlene på åttitallet som har drevet dem til kioskene. De tegneseriebøkene som utgis i Norge i dag, er serier som allerede har bevist sin salgbarhet, anført av "Donald", "Tommy og Tigeren" og "Fantomet".

Galago gjør derimot nye - og ofte smale - svenske serier til kommersielle suksesser. Forlaget ble startet gjennom magasinet "Galago" i 1979, med eksperimenterende og ofte satiriske serier. Forlaget het lenge Tago Förlag, men skiftet navn da det for noen år siden ble kjøpt opp av bokklubb-forlaget Ordfront.

Joakim Pirinens "Socker-Conny" var forlagets første store suksess. Samlet opplag på albumet, som ble utgitt første gang i 1985, er omlag 50 000. Med røff strek og burleske satire tok serien opp i seg og uttrykte stemninger i samtidens rockemusikk og motstrømskultur. Noen år senere kom første album med Charlie Christensens utelivskarikatur Arne And. Med fire album og en samlebok har serien solgt over en kvart million eksemplarer.

Galago er et lite forlag. De utgir syv-åtte bøker i året, og omsetningen i fjor var rundt 5 millioner kroner. Markedsføringsbudsjettet er beskjedent, men bøkene er likevel godt synlig i media. Forlaget utnytter avisenes behov for visuelt materiale på ellers litteraturtunge kultursider, ved å tilby gratis utdrag fra nye utgivelser. "Arne And" og "Rocky" har dessuten blitt teaterstykker. "Rocky" går fortsatt på Stadsteatern (Backstage) i Stockholm, og har nå også kommet i norsk versjon hos Nordland Teater. Oppsetningene har truffet et stort publikum, og har gitt betydelig medieinteresse for figurene. Forlaget holder dessuten lanseringsfester for å gjøre utgivelsene til en sosial happening, ikke minst det årlige kalaset under bokmessen i Gøteborg. Slik lykkes Galago i å holde på profilen som det rocka tegneserieforlaget.

"Arne And" ble opprinnelig trykt i det store fagforeningsbladet Metallarbetaren, mens "Rocky" gikk i gratisavisen Metro. Slik sett har ikke Galago skapt genuint nye suksesser, men redaktør Rolf Classon har vært dyktig til å snappe opp populære serier og gjøre dem til fenomener. Uansett er det imponerende når forlaget selger bortimot 10 000 eksemplarer av Jan Stenmarks nye bok "Känslan man har". Riktignok publiseres Stenmark fast i avisen Aftonbladet, men hans absurde serier og vignetter er like lite kommersielt gangbar som en diktsamling.

Galago utnytter et lite forlags mulighet til rask respons og fleksibilitet. Forretningsmessig er det utvilsomt imponerende hvordan Classon snapper opp serier i det de er i ferd med å bli suksesser, og raskt utgir dem i bokform. I tillegg har forlaget vært flink til å sørge for skikkelig distribusjon av bøkene. Foruten å bruke bokbransjens etablerte kanaler (distributøren Forlagssystem), har Galago hatt flere fremstøt direkte mot forhandlerne. Da de utga det første Arne And-albumet, kontaktet de selv store forhandlere, tilbød kvantumsrabatt og fikk raskt avsetning for flere paller album.

Tidligere i år startet forlaget egen bokklubb. Abonnentene på magasinet "Galago" ble konvertert til klubbmedlemmer, og utgivelsesfrekvensen økes til seks ganger neste år. Ifølge Classon har magasinet aldri vært lønnsomt i seg selv, men det er viktig for å vise frem nye serier og definere forlagets profil. Dessuten trekker det lesere til de dyrere bokutgivelsene. Etableringen av bokklubben er en naturlig konklusjon på Galagos årelange profilbygging og forsøk på å skape lojalitet hos leserne. Selv om klubben tilbyr titler fra flere forlag, er hovedboken alltid en Galago-utgivelse. Klubben har omkring 3 000 medlemmer, og over halvparten kjøper hovedbøkene. Ifølge Classon ligger break-even på forlagets utgivelser nettopp rundt 1 500 eksemplarer. Kanskje noe å tenke på for norske småforlag.

(Trykt i Dagens Næringsliv 10. oktober 2001)