Fremtiden er ikke som før

I 1964 kom bankene til å føre inn- og utbetalingene i gigantiske bøker, mente 1800-talls forfatteren Jules Verne.
På 1960-tallet ble norske sittevaner tilpasset romalderen, med planetrunde stoler i glassfiberforsterket polyester og skai. Samtidig lovet reklamen at de dresskledde kunne gå rett fra stolen til dusjen, og deretter henge de strykefrie klærne til tørk.
I 2001 ville datamaskiner ha kunstig intelligens, ifølge filmskaperen Stanley Kubrick. Men klesmoten var den samme som på sekstitallet - og hvor er mobiltelefonene?
Mens på Fornebu bygger man en teknoby som ser ut som Lillestrøm anno 1960.
Visuelt har sett på design som har preget fremtiden, fremtidsgjenstander det aldri ble noe av og vår tids syn på fremtiden.

Hvordan planlegge en ny planet?

- Da Jules Verne skrev "Paris i det 20. århundre" i 1864, forsøkte han å se for seg storbyen ett hundre år senere. Han skildrer massekommunikasjon og dagens mediesamfunn. Det han bommer på er skrivemaskinen. I 1864 var det åtte år til den første skrivemaskinen kom. Jules Verne var ute av stand til å tenke seg annet enn å skrive med fjærpenn. Når han prøver å skildre arbeidet i fremtidens banker, forteller han om en kjempebok hvor man må stå på stige for å oppføre inn- og utbetalingene med fjærpenn. I hans fremtid finnes ikke datamaskiner. Han kunne ikke se for seg noe totalt nytt, han bare gjorde gjenstandene og teknologien i sin samtid veldig mye større.
Det forteller forfatteren og astrofysikeren Eirik Newth, aktuell med boken "Fremtiden" (Gyldendal Tiden).
- Dette er den ene veien å tenke seg til fremtiden; at den blir som nå - bare større. Edward Bellamys bok "Looking Back 2000-1887" fra 1887, gjør den store feilen at han sier noe konkret om hvordan moten blir over hundre år senere. Det han ser for seg, er moten anno 1887 med små forandringer, mer presist samtidens klær med minimale snittforandringer. Det er typisk for fremtidsvisjoner at man glipper ved å føre sin samtid inn i fremtiden. Moter, musikk og kulturliv i sin alminnelighet skifter raskt og er vanskelig å forutsi. Derfor har jeg forsøkt å si minst mulig om slike ting i min fremtidsbok.
- Den andre veien til fremtiden er å snu samtiden trill rundt, som å tro at alle mennesker kommer til å bruke sølvfargede klær. Noen ganger kan fantasien likevel få rett. Da jeg var liten og leste om fremtiden i tegneserier og bøker, trodde man at fremtidsbefolkningen ikke kom til å ha hår. Gutta i dag har jo ikke så mye hår, og vi kler oss riktignok ikke i sølv, men ofte i sorte eller i alle fall ensfargede klær.

Newth trekker frem både slutten av 1800-tallet og 1950-tallet som perioder med klare forestillinger om fremtiden.
- På 1800-tallet lå det en sterk moralisering i fremtidsvisjonene. Man trodde fortsatt at det fantes én beretning om fremtiden, og den var litt utopisk; man mente samfunnsproblemene ville løses i fremtiden. Visjonene på femtitallet var prangende og teknologiorienterte, ikledd kjeledresser og blank høyteknologi.
- Dagens fremtidsvisjoner er derimot fragmenterte. Det er vanskelig å finne de entydige moraliserende fremtidsvisjonene. Selv velger jeg å si at det ikke finnes én fremtid, men flere millioner mulige fremtider.

- En som hadde et veldig bevisst og presist syn på design i fremtidssamfunnet, er Stanley Kubrick i filmen "2001 - en romodyssé", mener Newth. I filmen vises ikke bare romfartøyene, men også interiør og gjenstander ned til minste trykknapp.
- Han tenkte seg en mer avansert teknologi enn vi har i dag, men på noen områder har vi kommet lenger - eller er i alle fall annerledes. I 2001 har datamaskiner kunstig intelligens, men det finnes ikke mobiltelefoner. Og ser vi på særlig kvinnenes klær, er det tydelig at 2001 er en fremtid hvor sekstitallets smak fortsatt dominerer.

Newth mener det ikke er utenkelig at mennesker befolker andre planeter i løpet av det kommende hundreåret. På sekstitallet lanserte russeren Juri Artusanov ideen om en transportkabel ut i rommet. Satellitter plassert i geostasjonær bane bruker 24 timer på å kretse rundt jorden, og ser ut til å stå stille i forhold til et gitt punkt på bakken. Artusanov mente man derfor kunne forankre en karbonvaier mellom et feste på jorden og en romstasjon. Med denne vaieren kan man f.eks. føre en heis. Riktignok vil det være behov for supersterke materialer, men Newth mener prosjektet først og fremst er en morsom utfordring.
- Det er slike initiativ som vil sette igang kolonisering av månen og andre planeter for alvor. Dette gir en helt ny situasjon for design i bredeste forstand, for hva gjør du når du planlegger en ny planet? Byplanlegging må alltid forholde seg til etablerte mønster. På en ny planet er det derimot bare tomt. Sannsynligvis har man heller ikke - som på Mars - noen eksisterende natur å ta hensyn til. Du kan bare starte fra scratch og bygge ut med alle tilgjengelige ressurser.

Byplanleggeren som samfunnets kaptein

- I mellomkrigstidens arkitektur og design finner vi en voldsom optimisme. Man trodde virkelig på teknologien, og man trodde på mennesket, forteller Lars Erik Nordland i Anno Arkitekter. Ved siden av å selv utforme hus og byplaner, arbeider han med en doktoravhandling om modernismen i norsk arkitektur i mellomkrigstiden.
Nordland viser til Harald Hals som sammenlignet byplanleggeren med en kaptein som styrer byen trygt og godt gjennom alle farer og skaper fremtiden.
- Tiden var preget av en umåtelig stolthet over å eksistere som menneske. Det kommer til uttrykk i arkitekturens lys, luft og rom; det var kjempe høyt under taket, og store hvite flater hvor mennesket hele tiden er det viktige. Det er menneskene som lager fargene og skyggene. Arkitektene var iscenesettere av menneskenes livsrom, sier Nordland.
- Denne optimismen og troen på at mennesket kunne utrette noe ble nesten borte i etterkrigstidens Norge. Da søkte man det trygge, sikre og gode. Med skrått tak over.

I modernismens design og arkitektur ligger implisitt en tro på fremtiden, som man skaper uten å være forpliktet overfor fortidens tradisjoner. Nordland forankrer modernismens fremtidsoptimisme i en humanistisk utvikling, av demokrati og den industrielle revolusjon.
- I Norge fikk den industrielle revolusjon ikke ordentlig feste før ved overgangen til 1900-tallet. Vi hadde ikke kull, så den kom først med vannkraften mot slutten av 1800-tallet. Fremskrittet og moderniteten ble således knyttet til elektrisitet.
Nordland trekker frem tre tendenser for fremtidsbildene vi finner i mellomkrigstidens design og arkitektur: problemløser, rom for fantastiske forestillinger - og en dyrking av taket.
Noen av de klareste fremtidsvisjonene finner vi innenfor Streamline-tradisjonen. Både Klingenberg kino i Oslo og Forum kino i Bergen har slik arkitektur. Stilen viste med all tydelighet at kinosalen var ment for å føre publikum til et annet sted, altså inn i fiksjonsuniverset.
- Tostrup-bygget i Oslo var også svært fremtidsrettet. Det var et av de første byggene med elektrisk heis, og hadde faktisk et eget kraftverk for å drive heisen, ettersom det ikke fantes noe elektrisitetsnett.

På syttitallet ble arkitekturen preget av det Nordland kaller "superstrukturene". Det er store byggverk som Industrihuset (Lapsetorget i Oslo), Hydrobygget og Phillipsbygget. Byplanleggingen ble også ført over i stor skala, hvor huskonstellasjoner og infrastruktur tilsynelatende ble sett på som en slags storslått form for grafikk. Bl.a. forelå det planer for å rive byggene langs Karl Johans gt. i Oslo og bygge høyhus i stedet, samt føre motorvei gjennom Slottsparken. Grünerløkka ble foreslått sanert og tilrettelagt for trafikk i 80 km/t.
- I stor grad mistet man grepet om arkitekturen. Den ble verken skulpturelt formet eller dyktig utført i detaljeringen, mener Nordland.
- Bygninger som så nette ut i en 1:1000 modell ble kraftige saker når de ble oppført. Ett eksempel er Hesteskoblokka i Hammerfest. Her er det tydelig at man har mistet den menneskelige faktoren i byggets kjempedimensjon. Groruddalen er basert på mye av det samme tankegodset, men her klarte man ikke å utarbeide tilsvarende superstrukturer.

- Hvis vi ser på vår tids fremtid, kan man si at informasjonsteknologiens virtuelle rom også synliggjøres i arkitekturen. I Zaha Hadids prosjekter nærmest oppløses alle elementer og trekkes inn bygningene i forskjellige retninger. Når du går inn i arkitekturen er den noe helt annet enn når du betrakter den på avstand, forteller Nordland.
Hadid og Ko Pimmelblau er to viktige representanter for en New Spirit i arkitekturen. De er preget av superstrukturene, men tar med seg en sterkere kunstnerisk dimensjon til bygningene. Formen er konseptuell og improviserende. Som en reaksjon mot syttitallets superstrukturer, tilstreber de en arkitektur som vekker følelser. Russeren Chernikovs arbeider på tyvetallet er et forbilde for flere av den nye åndens arkitekter.

- Jeg føler at arkitekturen henger veldig etter samfunnsutviklingen. Det virker som djervheten og viljen til å svare på vår fremtids problemer mangler. I alle fall ser vi slike initiativ bare i enkeltstående eksempler. Man fortsetter å bygge en arkitektur som i stor grad tilhører mellomkrigstiden. Det ser vi f.eks. ute på Fornebu, hvor man planlegger en by som ser ut som Lillestrøm anno 1960-årene. Det er ingen nye ideer om hvordan man skal gå eller arbeide; hvordan mennesker skal eksistere, mener Nordland.
En retning som Nordland mener kan bli viktig, er den økologisk orienterte arkitekturen, med fokus på energiøkonomisering og gjenbruk av materialer. Han trekker også frem nomadearkitektur, som lar byer forflytte seg eller personer ta huset med seg.

- Funksjonalismens idé var at menneskene skulle kunne bevege seg fritt på bakken, og bygningene derfor skulle stå på søyler. En spennende utvikling i den nærmeste fremtid er bebyggelse i verdensrommet. Mangel på tyngdekraft er en helt ny utfordring. Det er bare et tidsspørsmål før det etableres byer i rommet, enten som store romstasjoner eller mer faste installasjoner, hevder Nordland.
- Det er i dag mulig å lage et fullstendig gjennomsiktig hus som forandrer farge med omgivelsene, som produserer sin egen energi i overflaten og lagrer den når sola ikke skinner. Eller man kan lage huset som forandrer seg med årstidene. Eller huset som tilpasser seg sine beboeres stemning og følelsesliv. Eller huset som utvider og trekker seg sammen i takt med behovet til beboerne. Det finnes mye arkitektur som aldri er blitt bygget, men som kunne vært et bedre svar på tidens behov.
- En fremtredende visjon i arkitekturhistorien som man aldri har oppnådd, men som man likevel streber etter, er oppløsningen av skillet mellom ute og inne. Allerede i trettiårene og ikke minst i femtiårene forsøkte man å lage bygninger som nesten bare var av glass. Når klarer man å lage en bygning som bare er et felt som skiller mellom luftmassene ute og inne, slik at man klarer å kontrollere klimaet? Dette er fremtidsutsikter man ikke er i nærheten av å løse.

- Samfunnsvisjonen har forsvunnet

- Design er først og fremst informasjonsformidling. Det finnes ingen fremtidsvisjon som ikke er en samtidskommentar. Vi har nok å gjøre med å forstå og forholde oss til vår egen tid, mener Peter Haars, professor ved avdeling for design på Kunsthøyskolene i Bergen.
På syttitallet skildret han en mulig fremtid i tegneseriene "Prokon" og "Happy Biff" (begge Pax Forlag). Formspråket er preget av Pop art. Seriene handler om fremmedgjøring i forbrukssamfunn. Innholdet var uttalt politisk og seriene forsøkte å involvere og aktivisere leseren til analyse og handling.
- Det som skiller seksti- og syttiårene fra nittiårene, er at dette samfunnsengasjement nesten er pulverisert. Det synes som om mange har gitt opp å påvirke samfunnet, eller finner unnskyldninger for ikke å engasjere seg, sier Haars.

- Hvis vi går til begynnelsen av dette århundret og Bauhaus og konstruktivistene, ser vi at de først og fremst hadde et samfunnssyn. De så på design som formgivning av våre omgivelser i bredt perspektiv, forteller Haars.
- Ser vi på design mot slutten av århundret, er bransjen mer eller mindre et underbruk innenfor markedsføring. Det er lite som tyder på at dette kommer til å forandre seg med det første. Jeg tenker da på globaliseringen, som jeg oppfatter som McDonald's-isering, med de samme produktene overalt. Hvis denne utviklingen fortsetter, vil da ny design i Norge komme til å spille noen rolle i det hele tatt?
Haars mener designbransjen har plassert seg utenfor samfunnsdebatten og dermed forlatt fremtidsvisjonene ved å satse innenfor markedsføring.
- Det var i løpet av femtiårene at reklamebyråene ble markante innenfor visuell kommunikasjon. På midten av sekstiårene ble Kreativt forum etablert, og så seg som et alternativ til den rent reklameorienterte visuelle kommunikasjonen, med en sterkere fokus på design som sådan. Særlig i Oslo-området ble det etablert nye designstudioer. I løpet av åttitallet begynte imidlertid grensene til reklamebransjen igjen å bli visket ut.
- I og med satsningen innenfor markedsføring, har man mistet den fremtidsvisjonen som før fantes innenfor design, hevder Haars. Og tilføyer at han savner denne visjonen.
- Jeg tror det er viktig at samfunnsbevissthet gjenreises innenfor faget; at designere ser seg selv som en del av samfunnet. På nittitallet ha vi fått nye tekniske muligheter. De har designere lekt mye med, men har sjelden stilt spørsmål om hva designen skal være rettet til. Slik sett er den dekonstruktivistiske typografien et talende eksempel for en trend hvor formen blir innholdet.

- Leter vi etter mønster, kan vi se at de ny impulsene og holdningene til design får vi fra små designgrupper, mener Haars.
- I den grad designgrupper opplever suksess, blir de knyttet til de større byråene og blir mer og mer forutsigbare. Innenfor de norske byråene finnes det egentlig ikke ressurser avsatt til utvikling. Fornyelse av designkonsepter fordrer at man systematisk satser på forskning, eksperimenter og kritisk gjennomgang.

Norsk plastrevolusjon

- Norsk design har hatt problemer med å finne sin identitet. Mye av det man har arbeidet med er hentet fra utlandet, sier Widar Halén, førstekonservator ved Kunstindustrimuseet i Oslo. Han har bl.a. forsket på plastens betydning innenfor møbelindustrien, og trekker frem Sven Ivar Dyste som en designer som har funnet en særpreget stil.
Dyste lanserte på sekstitallet flere stoler som gir futuristiske assosiasjoner. Med kulerund form utført i glassfiberforsterket polyester og med skaitrekk innevarslet stolen "Planet" Pop art i Norge, og minner både i navn og form om romfart. En lignende fremtidsrettet form har stolene "Popcorn" og "Prisme" som Dyste laget for Henie Onstad kunstsenter i 1967.

Halén mener bruken av plast innenfor norsk design var "revolusjonerende".
- Viktigst var industridesigneren Henry Klein som kom til Norge i 1954, etter å studert i Danmark under Finn Juhl. I to år eksperimenterte Klein med støpeteknikker nær sagt på kjøkkenbenken. Han greide å forsterke polystyren, som egentlig er ganske myk, og utviklet materialet styropor. Denne oppdagelsen revolusjonerte møbelindustrien og lisenser for bruk av styropor ble solgt til nesten femti fabrikker.
- Klein hadde en klar fremtidsvisjon, forteller Halén.
- Han så at det nye materialet kunne brukes til å forme stoler på en måte som aldri før var gjort.

Luxor-lampen, utviklet av Jack Jakobsen, er et annet eksempel på fremtidsrettet norsk design, som Halén trekker frem. Den kom i produksjon i 1937. Luxor var den første skrivebordslampen hvor lyset kunne justeres for bruk i flere retninger.
- Laminatene er også viktig som designkonsept og fremtidsvisjon, tilføyer Halén.
- Teknikken er basert på finske Alvor Aalto, som forsterket materialet ved å legge skikt av lim mellom treelementene. Dermed ble det mulig å bende materialet mer enn før.
Teknikken utnyttes bl.a. i Dystes "Laminett" fra 1967 og Ingmar Rellings "Siesta" fra 1978, sistnevnte for øvrig Norgeshistoriens mest solgte stol.

Ifølge Halén er det nå et grunnleggende tidsskille for industridesign, som det var ved forrige århundreskifte. Den gangen var endringene forankret i industrialiseringen. Nå er det revolusjonen innenfor datateknologien som vil endre designsektoren.
- Trenden er det biotekniske, at man fører design nærmere menneskekroppen, mener Halén.
- Vi finner organiske former i industridesign. Dette er design som muterer og danner former vi ikke kjenner, tydelig inspirert av genteknologien. Produktene utføres særlig i plast, og utviklingen av plaststoffer er ført videre med bl.a. forskning på nedbrytbare materialer.
Halén viser til designere som Phillip Stark og Mark Newston som eksponenter for en slik bioteknisk orientering.
- I fremtiden vil design kunne komme kroppen så nær at funksjonaliteten kan knyttes direkte til kroppens behov; produktene kan reagere på om man er tørst eller fryser, eller kanskje måle følelser for å se hvilke personer som passer for hverandre.

Med dress i dusjen

Kanskje bør vi takke Det internasjonale ull-sekretariatet (IWS) for at fremtiden som vi nå lever i, også inneholder ullsokker, gensere og andre naturlig myke plagg. I alle fall organiserte interesseorganisasjonen for sauenæringen en vellykket kampanje for ull og mot syntetiske stoffer på syttitallet.
- IWS samarbeidet med motehus i Paris og London, og støttet designere med økonomiske midler og råvarer. Ute på syttitallet snudde den syntetiske klestrenden, forteller journalist og forfatter Merete Lie Hoel. Hun har bl.a. skrevet boken "Motens hvem, hva, hvor", som nylig kom i ny utgave.
Før hadde man silke, ull og bomull å velge mellom når man skulle lage klær. Nå har vitenskapen utviklet en utall kunstige stoffer. Nylon og de andre tidlige syntetiske stoffene ble utviklet rett før andre verdenskrig i USA, og ble brukt i uniformer. Først etter krigen var over, ble de brukt i vanlige klær.
- De amerikanske troppene som ble stasjonert i Europa førte med seg cocktailkjolen, jeans og nylonstrømper og alle de nye stoffene, sier Hoel. På slutten av femtitallet og begynnelsen av sekstitallet la klesprodusentene stor vekt på de nye stoffenes fortreffelighet. At regntøy i plast skulle erstatte oljehyren er ikke vanskelig å forstå. En oljehyre er ikke noe man bretter sammen og legger i lommen uten videre. Vanskeligere å feste på en knagg er reklamen for strykefritt tøy.
- Reklamen lovte at menn kunne komme fra jobben og gå rett i dusjen med klærne på, og bare henge dem opp til tørk etterpå, forteller Hoel.
- På denne tiden var det om og gjøre å ha masse nylon og terylen i klærne. Bruken av stoffene ble mindre utbredt etter hvert bl.a. fordi skjorter i slikt stoff ikke akkurat skjulte svettelukt.

- Ingen blir skikkelig designer uten fremtidsvisjoner, fastslår Hoel. Hun mener sekstitallet var en særlig fremtidsrettet periode for klesmotene.
- Mary Quant revolusjonerte bekledningen da hun kuttet av ermene og ga dameklærne det enkle, nærmest småpikeaktige utseendet. For menn var Beatles med sitt lang hår viktig for å bryte konvensjoner. Nå kan menn ha den hårfrisyren de vil, om det er langt, kort eller ikke noe hår i det hele tatt.
Hoel trekker også frem Paul Poiret, som klippet av kvinnekjolene, og fjernet korsettet og den stramme livlinjen. Senere klippet Coco Chanel skjørtene og gjorde det enklere å leve og drive sport for kvinner.

Klær skal isolere og dekorere, og dessuten være praktiske og lett å renholde. En som forsøkte å la kroppen stå som dekor, var amerikanske Rudy Gernreich.
- Han eksperimenterte med gjennomsiktige klær, forteller Hoel.
- Pregende ble han ikke, selv om det er en del mye gjennomsiktige plagg i dagens mote.
Et omstridt klesplagg som kom til å prege fremtiden var bikinien. Navnet fikk den etter Bikini-øyene, fordi den franske ingeniøren som utviklet plagget var svært opptatt av atombombesprengningene i Stillehavet. I alle fall var bikinien noe helt nytt da den ble lansert sommeren 1946. Det varte ikke mange år før den slo an, selv om amerikanerne lenge syntes bikinien var aldeles forferdelig.

- Som innenfor all kunst og arkitektur, er det i vår tid også for moter en stilforvirring. Slik har det gjerne vært i det siste tiåret av et århundre, mener Hoel.
- I dag er alt mulig. Vi ser at kvinner kan gå kledd som sine tippoldemødre, oldemødre, bestemødre eller mødre - vi finner hele spektret av kvinners klesdrakt. På samme gate er tyvetallets ermeløse korte kjoler og korte hår, sekstitallets miniskjørt og rosa leppestift og neglelakk, og hippiemotens slengbukser. Mens det i mange perioder bare har vært én motestil - enten vide bukser eller smale, dobbeltspent eller store slag, eller jeans i en bestemt blåfarge - er i dag det aller meste mote.
Så kanskje er det ingenting bestemt som peker fremover - hvis det da ikke er valgfriheten.

Morten Harper

(Trykt i Visuelt nr. 6 1999)