Fosses spøkelser som fransk tegneserie

For første gang er et av Jon Fosses drama blitt tegneserie, og det i mediets kunstneriske hjemland: Frankrike. Albumet er både ambisiøst og annerledes, med en abstrakt malt stil. Vi har også sett på to av fjorårets viktigste franske seriealbum.

Det er Jon Fosses skuespill Nokon kjem til å komme fra 1996 franske Pierre Duba har bearbeidet. Quelqu'un va venir er utgitt av det lille forlag 6 Pieds Sous Terre. Det er en særdeles pen utgivelse, med diskret og elegant design, og en papirkvalitet som her hjemme forbeholdes kunstbøker.

Fosse har sammenlignet skrivingen sin med det å male (intervju i Dag og Tid, 1997): "Skrivemåten min er ikkje fjern frå måling. Eg prøver å få til ei form, ei rytme, ein klang og ei historie. Eg jobbar mykje med format. Uttrykket i tekstane mine må stemma på alle nivå. Eg jobbar slik eg trur ein biletkunstnar gjer."

Pierre Duba har nettopp valgt å bruke en malt stil i sin tegneserieversjon. Quelqu'un va venir er typisk for Fosse et kammerspill med få personer, og handlingen er avgrenset til ett miljø og tidsrom. Historien har fire aktører: en mann og en kvinne (paret), en annen mann og et hus. Paret kommer for å kjøpe et gammelt hus på en tilsynelatende ubebodd øy. De ønsker å komme vekk fra folk, og leve for hverandre. Den tredje personen er sønnesønn av husets gamle eiere. Han har solgt huset til paret, men er bekymret for deres isolasjon. Hans ankomst viser skjørheten i parets prosjekt, og avslører i de små brytningene deres svakheter og vaklende styrke. Den fjerde aktøren er huset selv, som er hjemsøkt av det gamle parets spøkelser.

Dette er et drama hvor mesteparten av brytningene mellom personene er følelsesmessig. Duba bruker i liten grad personenes ansiktsuttrykk eller kroppspråk for å få frem endringene i følelsene deres. Personene synes stivnet i en oppgitt melankoli. Ansiktsuttrykkene er nesten sjablonaktig statiske. Når situasjonen - handlingsrommet - i tillegg er såpass avgrenset kunne dette lett blitt en uinteressant tegneserie. Gjennom fargebruk og mønstre i miljøskildringen får imidlertid Duba frem stemninger som beskriver personene og forholdet mellom dem. Serien er laget i en malt stil (akvarell), med ofte abstrakte og assosiasjonsskapende motiver. Den rød-grønn-brune paletten er godt gjennomarbeidet, og serien er visuelt sett en fin opplevelse. Fargebruken styrer effektivt intensiteten i sekvensene.

Det er ingen fortellertekst i Quelqu'un va venir, og Duba holder seg til Fosses opprinnelige dialog. Han bruker heller ikke snakkebobler, og lar teksten ligge fritt i bildene. Utseendemessig er dette en god løsning, men gjør at det innimellom er vanskelig å skille utsagnene fra hverandre og identifisere hvem som prater. Mer enn å ville utvikle et klart handlingsforløp, synes Duba opptatt av å skape en viss rytme av mønstre og farger. Dialogen er jevnt fordelt gjennom hele boken, og det er teksten som etablerer historien. Bildene beskriver situasjonen og personene, men mest av alt forsøker Duba å frem den underforståtte betydningen utsagnene har for personene. I stor grad lykkes han med det.

Duba (f. 1960) er utdannet ved kunstskolen i Strasbourg, og arbeider som illustratør og serieskaper. For samme forlag har han laget bl.a. Kyoto-Béziers (2001) og L'absente (1998). Fosses norske forlag Det Norske Samlaget kjente ikke til bearbeidelsen, og har følgelig ikke noen planer om å utgi den på norsk. For noen uker siden kommenterte flere redaktører på NRK Kulturnytt at de skjønnlitterære forlagene nå ønsket å utgi norske tegneserier. Det er i alle fall betegnende for deres satsing hittil at det er en franskmann som har gjort Fosse til tegneserie.

Quelqu'un va venir ble lansert for et par uker siden på årets tegneseriefestival i Angoulême. Festivalen er den største og viktigste i Europa, og trekker oppimot 200 000 besøkende. På festivalen deles det også ut priser til fjorårets beste utgivelser. Prisen for beste serie gikk til Isaac le Pirate av Christophe Blain.

Serien foregår på 1700-tallet, og hovedpersonen (Isaac) er en pengelens maler. Han arbeider lite og drømmer om eventyr. Så han blir med når noen vil verve ham som maler i marinen. Det viser seg at han egentlig skal arbeide for pirater. Isaac le Pirate er en eksotisk historie om det å oppdage noe nytt - både i seg selv og i en større sammenheng i en verden som ennå ikke er beskrevet i Lonely Planet. Serien har en del til felles med Hugo Pratts klassiker Corto Maltese, både i den romantiske livsanskuelsen og eventyrlysten. Til grunn for serien ligger en kjærlighetshistorie, og Isaacs ferd kryssklippes med hans kjæreste som er igjen på land i Frankrike. Det handler også om avbildningens kraft. Isaac gjør stor suksess hos piratene, og kapteinen er en artig forløper til mer moderne fiksjons forfengelige, kunstelskende mafiabosser.

Isaac le Pirate er utgitt av det store forlaget Dargaud under vignetten Poisson Pilote, som har samlet flere av de mest spennende nye franske serieskaperne. De er etterkommerne til magasinet Pilote, som på 60-tallet definerte den klassiske franske albumtradisjonen. Mens franske tegneserier på 80- og 90-tallet mest rettet seg til voksne lesere, vil disse nye serieskaperne tilbake til Pilotes bredere appell. Blains prisvinner treffer både den oppvakte tolvåringen og den eventyrhungrige trettiåringen. Fortellerteknisk holder Blain seg til det klassiske franske albumformatet som vi kjenner fra Asterix og Blueberry. Han blander dessuten på tradisjonelt vis drama og humor. Tegnestilen hans kan imidlertid ikke like lett plasseres på den tradisjonelle aksen mellom karikatur og realisme. Blain tegner karikert, men ikke kun for å skape komedie. Stilen karakteriserer personene og gir serien en særegen, burlesk stemning.

I likhet med klassikerne er dette en serie som må leses, og ikke bare blas igjennom. Det er en imponerende omfangsrik historie Blain forteller på albumets 48 sider. Han bygger opp en rekke dramatiske konfrontasjoner, uten det overspillet vi vanligvis finner i piratgenren.

Angoulême-prisen for beste historie ble gitt til Marjane Satrapi for andre bind i den selvbiografiske serien Persepolis. Ifølge forlaget er dette den første iranske tegneserien som er utgitt. Satrapi begynner historien som tiåring i 1980. Serien starter altså året etter "den islamske revolusjon". I episoder på 7-8 sider forteller hun om sin egen oppvekst og mer allment om hverdagslivet i Iran. Det er engasjerte og engasjerende beretninger om skolesystem, familieliv, venner, kjønn, politikk og religion. Selv om historien starter mens hun er ung, er serien fortalt med en voksen persons forståelse. Det er flere sekvenser med historisk bakgrunn og analyse av forholdene. Likevel får vi en fin følelse av hvordan Satrapi opplevde hendelsene der og da.

Persepolis er en spesielt interessant selvbiografi. Den har en godt fortalt, allmenn oppvekstskildring som gjør serien lett å relatere seg til, samtidig som det islamske miljøet er nytt og annerledes for i alle fall vestlige lesere. Episodene forteller mye om islam og ikke minst Irans totalitære politiske system. Satrapis foreldre støtter ikke det religiøse regimet, og hun forteller om faren som ble fengslet. Selv ble hun tidlig vestlig orientert og politisk radikal. Samtidig som hun er en del av det miljøet hun vokser opp i og skildrer, betrakter hun det også som en outsider.

Stoffet er lagt til rette slik at det er både interessant og spennende å lese. Satrapi forteller rett frem uten kompliserende krumspring. Tegnestilen er også enkel. Men grufullhetene som innimellom skildres blir ikke komiske eller ufarlige på grunn av den naive stilen. Tvert imot er de enkle ansiktsuttrykkene svært så virkningsfulle. Kontrasten mellom den litt barnslige tegnestilen og det dramatiske, til tider tragiske, innholdet gjør også inntrykk.

Utdrag fra Quelqu'un va venir ligger på forlagets hjemmesider: www.pastis.org/6piedssousterre.

Morten Harper

Jon Fosse og Pierre Duba: Quelqu'un va venir. 64 sider. 6 Pieds Sous Terre. 2002.
Christophe Blain: Isaac le Pirate (1) Les Amériques. 48 sider. Dargaud. 2001.
Marjane Satrapi: Persepolis 1-2. 80 sider. L'Association. 2000-2001.

(Trykt i Morgenbladet 22. februar 2002)