Dyra bortenfor Andeby

Tidenes kanskje beste avisserie Krazy Kat presenteres i en ny lekker bokserie. Den rabiate ungkarsbikkja Rocky og den kompleksfylte maurslukeren Tetra er samlet i egne album.

Rocky av Martin Kellerman er de siste årenes største svenske tegneseriesuksess, og som fast stripe i Dagbladet og heftet Pondus er serien populær også her til lands. Nå er et utvalg av hundens striper utgitt i eget album. Rocky er en frekk faen. Han tar med seg ei dame på en eksklusiv restaurant fordi han har fått høre at hun har spisevegring, og derfor ikke blir den store utgiften. Rocky er en stakkar. Han ligger i senga og spiller syk når seriebladet han redigerer skal gjøres ferdig. Men ikke minst er Rocky en som sier det andre bare tenker. Som når han og en kompis ligger i parken og ser på fjortisdamer: "Jeg trodde poenget med stringtruser var at det ikke skulle synes… Hu der ser jo ut som en saccosekk med seler!"

Kellerman har i Rocky blandet Charlie Christensens suksesserie Arne And med Robert Crumbs Fritz the Cat og sine egne bistre erfaringer. Resultatet er et machomytenes speilkabinett, med egoistisk erobring, desperat sjekking, forvirrede - men også manipulerende - jenter og Playstation-atleter. I motsetning til Arne And, reflekterer Rocky ikke så veldig mye over sin egen trøstesløshet. Han er den ultimate testikkelslaven, som til tross for mye sutring er fornøyd så lenge det flyter jevnt av sprit og damer. En viktig årsak til seriens suksess er den beroligelsen det gir å lese om Rocky: det er alltid noen som har det verre.

Det beste med serien er markante figurer og bråkjekke kommentarer. Figurene er sterkt karikerte, men de er likevel troverdige og interessante. Vi merker at de springer ut av ekte opplevelser og observasjoner. Kellerman bruker da også ofte episoder fra sitt eget og vennenes liv. Denne pussige autentisiteten er godt ivaretatt i oversettelsen, som fletter inn både norske navn og steder - selv om referansene til utesteder som Lompa og Teddys sier lite til lesere utenfor Oslo.

Rocky er en mer snever serie enn Arne And. Kellerman virker ikke i det hele tatt interessert i å utforske en bredere satire, men holder seg til karakterkomedie. Der er han til gjengjeld svært dyktig. Sekvensene i dette albumet handler for det meste om Rockys trøbbel på jobb, jakten på damer og redselen for å bli voksen. Nå gjentar ikke Kellerman seg selv skjemmende mye, men litt bredere handling hadde vært et pluss. Kellerman er en poengtert forteller og en absolutt funksjonell tegner. Den nye firesiders historien som innleder albumet er bra tegnet, men viser samtidig at fortelleren Kellerman fungerer best i det knappe stripeformatet.

Lars Lauviks Eon, kjent fra Pondus, har også nylig blitt samlet i eget album. Serien er befolket av søte dyrefigurer med menneskelige refleksjonsevner. Eon er en absurd funny animal-serie, eller snuteserie som vi kan si på norsk, med den kompleksfylte maurslukeren Tetra som suveren hovedperson.

Foruten en lengre historie om skrivesperre, inneholder albumet et 60-talls striper med mye sykehushumor og Tetras kamp mot dodraugen som gjennomgangsmotiv. Lauvik viser en imponerende innfallsrikdom. Den speisa og forfriskende humoren gjør Eon til en av de mest markante norske stripeseriene. Eon er mer poengtert enn Lauviks kanskje mest kjente serie, Wildlife, men serien er samtidig frodig fabulerende. Lauvik har blitt kritisert for å ligne vel mye på Bloom County-tegneren Berke Breathed. Selv om seriene ligner både i stil og mentalitet, har Lauvik særpreg så det holder.

Når man ser de søte dyrene, forledes man lett til å tro at dette er lesestoff for barn. Det er det ikke. De fleste referansene må man være godt oppe i tenårene for å få med seg. Innimellom er dyrefigurene karikaturer av menneskers usikkerhet og forfengelighet, men som oftest er de pussige klovner.

Tegningene er stive, noe man særlig merker når det er med mennesker i serien. Selv om streken er i overkant stakkato, er den i alle fall oversiktlig. Denne tydeligheten gjør stripene lett og lese, og det er ingenting å si på timingen i rutene.

En serie som alltid er med når tidenes beste tegneserier skal listes opp, er George Herrimans Krazy Kat (med debut i 1913) - og ofte er den helt på toppen. Krazy Kat var aldri noen kommersiell suksess, og ble trykt i bare et 30-talls aviser i USA. Serien ble imidlertid anerkjent av Dada-kunstnere og surrealister. Pablo Picasso var en beundrer av Krazy Kat. Serien er samlet i flere bøker, men opptrykkene har aldri blitt fullført. Nå satser det amerikanske forlaget Fantagraphics Books på å presentere alle de gjenværende sidene i albumserien Krazy & Ignatz, og det i lekker design av serieskaperen Chris Ware. Den første boken inneholder sort/hvitt-sider fra 1925-26.

Krazy Kat handler om hunden Pupp som elsker katten Krazy som elsker musen Ignatz, som hater dem begge. Denne absurde trekanten utspiller seg i et goldt ørkenlandskap, med turbulente fjell og himmel i bakgrunnen. Serien er spennende og tvetydig. Den avviser sunn fornuft, og som surrealismen forvrenger serien den ytre virkeligheten.

Serien kan leses som en skildring av manglende evne til å kommunisere. Den naturstridige dragningene mellom figurene stiller desto større krav til kommunikasjon for å lykkes. Krazy uttrykker sine følelser til Ignatz så det monner, hjertene slår rundt henne. Musen Ignatz hater Krazy. Derfor svarer han med murstein, men bommer stygt ettersom Krazy oppfatter treffene som en kjærlighetserklæring. Politikonstabelen Pupp elsker Krazy, men er ikke i stand til å gi uttrykk for dette. Med sin stilling som politi kan han imidlertid beskytte Krazy mot overgrepene fra Ignatz, noe han også gjør. Ignatz sendes titt og stadig i kasjotten. Dermed fratar han Krazy gleden av å bli truffet av murstein.

Herriman lekte med tegneseriemediets virkemidler og fiksjonen. Seriens visuelle kraft skyldes ikke minst det surrealistiske landskapet. Detaljer bygget på assosiasjoner til handlingen kan dukke opp i bakgrunnen, og månen ser ut som en appelsinbåt. Omgivelsene er abstrakte, stemningsskapende og estetisk spennende. Serien leker også med språket. Herrimans figurer snakker i en konstruert dialekt, med elementer fra sørlige amerikanske dialekter, fransk og arkaisk engelsk.

Morten Harper

Martin Kellerman: Rocky. 34 sider. Bladkompaniet. 2002.
Lars Lauvik: EON: Banaliteter & snurrepiperier. 32 sider. Bladkompaniet. 2002.
George Herriman: Krazy & Ignatz 1925-1926. 120 sider. Fantagraphics Books. 2002.

(Trykt i Morgenbladet 20. september 2002)