Nattens fjollete ridder

Tidenes superheltserie - "Batman: Nattens ridder" - har etter femten år fått sin oppfølger. Frank Millers nye Batman er en krysning av 60-tallets fjollete TV-serie, japanske tegneserier og dataspill.

tegneserier
morten harper

Frank Millers åttitallssuksess "Batman: Nattens ridder" dro i gang bølgen av tegneserier for voksne i USA, og gjorde Hollywood interessert i Batman. Femten år etter originalen har Miller laget oppfølgeren "Nattens ridder slår til igjen". Serien utgis på norsk i tre bind nå i sommer.

Toeren er mer uhøytidelig, nesten barnslig, enn den dystre og samfunnsrefsende forgjengeren. I "Nattens ridder" var Batman 20 år eldre enn i tidligere serier, og han ble plassert i nye omgivelser. Miller skildret en verden på randen av krig mellom stormaktene. I Batmans by Gotham City herjer mutantgjenger i gatene. På TV forsøker en klovnete president å roe folk, og massemorderen Jokeren er stjerne på talkshow. Millers mesterstykke var at han maktet å lage en spennende og voldsom superheltserie, samtidig som han fikk frem det ambivalente ved superheltmytologien: på den ene siden kritikk av heltens fascistiske trekk, og på den andre spørsmålet om det kanskje er nødvendig med en sterk mann for å sikre ro og orden.

Problematiseringen av vigilantisme er fraværende i den nye serien. Batman forsvant mot slutten av "Nattens ridder". Siden har roen kommet tilbake til Gotham City. Men det er eddik i sukkerglasuren. Byen har blitt et fredelig, men samtidig hjernedødt sted. Og hvor har det blitt av alle superheltene? Batman bestemmer seg for å spore opp sine kolleger, og røske befolkningen ut av denne Brave New World-kloningen.

"Nattens ridder slår til igjen" er verken like nyskapende eller vellykket som forgjengeren, men det kunne man heller ikke forvente. Serien er interessant fordi Miller har gått vekk fra den dystre, rå skildringen i originalen. I stedet har han laget Batman slik vi husker ham fra 40- og 50-tallets tegneserier, og ikke minst den komiske tv-serien.

Batman opptrådte for første gang i det amerikanske serieheftet Detective Comics i mai 1939. Han var hevner om natten og playboy om dagen. Da han var ung så han foreldrene bli drept i et overfall, og bekjemper kriminelle for å fylle følelsen av personlig utilstrekkelighet på grunn av deres død. Som Walt Disney konstruerte Mikke av sirkler, designet Bob Kane sin Batman som en trekant, med de spisse ørene og kappen som ytterpunkter.

Forlaget mente den bitre og brutale Batman måtte mykes opp for å treffe de unge leserne bedre. Allerede i april 1940 fikk derfor Batman følge av vidundergutten Robin, og tonen i historiene ble mer lystig. Med familietilskudd som Batwoman, Bathound og nissen Batmite, ble "Batman" en absurd barneserie. Det var denne troskyldige galskapen som inspirerte 60-tallets TV-serie. Popart-kunstnere som Andy Warhol hadde allerede skapt en ny interesse for populærkultur, og tidens største hype var begrepet "camp": selvbevisst lek med det overdådige, banale og smakløse. TV-serien om Batman er et som karneval, hvor kulissene og kostymene er uvirkelige, og lydordene POW!, SOCK! og THUD! spriter opp slåsskampene.

Etter at TV-serien ble lagt ned, ble tegneserien igjen mer preget av krim- og skrekkgenren. Batman selv fikk et høyere, nesten spøkelsesaktig utseende. Men de stadige endringene hadde gjort Batman til en uklar figur: var han en grim forbryterjeger eller en lystig disco-konge? Han ble i krisen helt til Miller ryddet vekk all tvil om at Batman er en psykotisk hevner.

Etter den både kunstneriske og kommersielle suksessen til "Nattens ridder", kom det en rekke hevngjerrige og selvhøytidelige superhelter som Lobo, Spawn og Darkness. En hel generasjon amerikanske serieskapere kopierte Millers voldsbruk og fortellerteknikk, men fikk dessverre ikke med seg de problematiserende undertekstene. Millers oppfølger er på mange måter en reaksjon mot brutaliseringen av superheltgenren, som han selv innledet. Serien har mye action, men volden er uvirkelig og blodløs - som et dataspill i barnemodus. På kjøpet får vi lett satire om internettets virkelighetsbilde.

Historien er ikke spesielt spennende, og Batman selv er knapt med i det første albumet. Likevel har serien mye dramatikk og artige detaljer. Tegningene er enkle og småsjuskete, og fargeleggingen proppfull av corny dataeffekter. Det blir litt for mye av det gode, men tegningene er et interessant forsøk på å mette dataspillgenerasjonens effekthunger. Frank Miller: Nattens ridder slår til igjen. Egmont Serieforlaget.

(Trykt i Dagens Næringsliv 12. juni 2002)