I ly for smaksdommerne

Er fanziner og alternative tegneserier selvopptatt tømming av skrivebordsskuffen, eller arena for kunstneriske uttrykk fristilt fra massemarkedets konservatisme?

Alternative publikasjoner - enten det er tegneserier, dikt, designeksperimenter eller fotballfakta - har alle samme romantiske ideal: folk som lager sin egen kultur fremfor å forbruke den som er laget for dem. Det handler om å "erstatte institusjonalisert informasjon med individuell energi og uttrykk," skriver redaktørene av Below Critcial Radar i sin innledning. Roger Sabin er Englands kanskje fremste tegneserieskribent, og har skrevet bl.a. Adult Comics: An Introduction (Routledge 1993). Medredaktør Teal Triggs arbeider ved School of Graphic Design, London College of Printing. Boken presenteres som en introduksjon til 25 år med publikasjonsanarki, og viser trendene i small press etter hippiekulturens underground og frem til nåtidens Internett-boom.
Selv om boken begrenser seg til engelskspråklig small press, er stofftilfanget enormt og fra før lite kartlagt. De første moderne fanzinene ble utgitt av amerikanske science fiction-fans på 30-tallet. Redaktørene avgrenser mot skrifter fra politiske eller religiøse grupperinger, som de mener stammer fra andre tradisjoner, ofte tilbake til middelalderen. De medgir også at mesteparten av de tusenvis av fanzinene som utgis hvert år er selvopptatte og dårlig produsert. Deres erklærte ambisjon er å vise eksempler på særegne og viktige utgivelser. Slik sett er boken vellykket. Den inneholder mange kuriøse illustrasjoner, med usedvanlig fyldige billedtekster om de enkelte utgivelsene. Det gjør stoffet lett tilgjengelig, men fører også til at man lett mister tråden i artikkellesningen. En gjennomgående tidslinje viser sentrale utgivelser og hendelser i England og USA siden 1976. Året er valgt fordi første nummer av det viktige punkheftet Sniffin' Glue (England) ble utgitt. Innenfor tegneseriene ble 60-tallets underground-tradisjon erstattet av nye alternative serier (grass root / independent). På midten av 70-tallet gjorde dessuten kopimaskinene fanzineproduksjonen enklere og billigere.

Redaktørene mener det er større likheter mellom fanziner og alternative tegneserier enn mellom fanziner og massemarkedets magasiner. Det er vanskelig å være uenig. De økonomiske betingelsene er like, og man bruker det samme distribusjonsnettet. Den viktigste lesergruppen er menn 15-40 år, men det er også en høy andel kvinner. En rekke fanziner trykker og omhandler tegneserier, og serieskapere som Julie Doucet og Peter Bagge omtaler fanziner i sine hefter. Et lignende fellesskap er det også i Norge. De førende alternativforlagene Jippi Forlag og No Comprendo Press har røtter i motkulturelle publikasjoner som Gateavisa. Jippi har dessuten utgitt serier koblet til norsk musikk langt utenfor hitlistene.
Sabin og Triggs omtaler tre tema som man finner både i fanzinene og i seriene: For det første punkens sinte og trassige cut-the-crap-holdning. Fremtredende serieskapere er amerikanske Gary Panter og britiske Simon Gane, som begge har en røff og hektisk strek. Mens Panter nærmer seg surrealisme, er Gane utvetydig hatsk i kritikken av politi og andre autoriteter. Et annet tema er selvbiografi. Typisk for alternativ-utgivelsene er gjør-det-selv-filosofien, og de springer ut av et behov for å uttrykke seg. Forbildet er Robert Crumb og Justin Greens bekjennende serier på 70-tallet. For det tredje er ekstreme fremstillinger typisk. Utgivelsene veksler mellom bevisst provokasjon og en gi-faen-holdning som gir freidig behandling av sex, narkotika, vold og ekstreme politiske standpunkt. De blir imidlertid lett foreldet, etter hvert som storsamfunnets holdninger endres. Hvor øm kombinasjonen sex og vold kan være, fikk den amerikanske serieskaperen Mike Diana oppleve. Ikke bare ble serien hans Boiled Angel beslaglagt. En periode var han fengslet og mistenkt for et bestialsk drap, på grunn av lignende skildringer i seriene.

Triggs hevder i et eget kapittel at fanzinene etablerer et forum for både intim og politisk samtale, og ser særlig på uttrykk for personlig identitetsdannelse og angrep på forbrukersamfunnet. Den nyfeministiske Riot Girl-tradisjonen bekrefter Triggs påstand om fanzinene som kanal for betroelser og kilde til selvbekreftelse. Med henvisning til Thomas McLaughlin skriver hun at fanzinene danner et frigjort uttrykksrom fordi de bruker et kritisk språk som er personlig og lokalt forankret, i stedet for den akademiske elitens språk. Hun viser videre til Stephen Duncombe som mener fanzinene fostrer fellesskap, men fordi forfatterne vektlegger personlige opplevelser og subjektiv virkelighet over generelle offentlige hensyn, deles fellesskapet opp i små grupper som fokuserer på sin greie.
Subkulturers selvbilde er nødvendigvis knyttet til forskjellene - for ikke å si avstandstagen - fra omverdenen. En konflikt i small press har vært bruk av fire fargers trykk. Økonomiske forhold har gjort sort/hvitt dominerende. Mange mener dette uansett er det estetisk riktige, og vil på mer ideologisk grunnlag utdefinere andre utgivelser. Da serieskaperen Peter Bagge innførte fire farger i heftet Hate, strømmet det på med sinte brev fra fansen. "Sell out" er alternativistenes svar på pavens bannlysning. Likeledes er det nå enkelte som kritiserer bruk av Internett og sverger til papirutgaver som det eneste alternative. Miriam Rivett, som er foreleser ved Middlesesx University, skriver at de fleste imidlertid ser på nettet som stor ny mulighet. Fra noen titalls tekstbaserte e-ziner (som man kaller elektroniske fanziner) bortgjemt på ftp-servere på 90-tallet, er det i dag tusenvis e-ziner med egne webadresser. Hun sammenligner utviklingen med den omveltningen kopimaskinen medførte på 70-tallet. Mange e-ziner har høy teknisk og grafisk kvalitet, som gjør grensen mot massemarkedets online magasiner utflytende.
Selv om en e-ziner i prinsippet er tilgjengelig for alle, er spredningen minimal så lenge nettadressen og innholdet ikke er kjent. Rivett mener e-zinene blir marginalisert etter hvert som Internett innarbeides i de kommersielle selskapenes markedsføringsstrategi. Internett har imidlertid gitt de såkalte metazinene - fanziner om fanziner, anført av amerikanske Factsheet 5 - nye muligheter. De kommenterte listene kan bli portaler som fører leserne direkte til de andre e-zinene.

"Den kommersielle kulturen lever av tyveri av intellektuell eiendom," skriver Steven Heller, senior AD i New York Times. Han behandler bokens mest interessante perspektiv: hvordan fanzinenes nyskapning preger massemarkedet. Fra det siste tiåret trekker han frem designmagasinet Emigre, tegneserieantologien RAW og trendmagasinet Ray Gun som nye uttrykk som er filtrert og ført inn i massemarkedets koder. Og ikke minst: gjort til omsettelige produkter. Heller skriver at "når ingen forteller oss hva vi skal like, misliker vi instinktivt det nye helt til vi gjøres komfortabel med det. Når avantgarde blir velkjent, skjer det en gradvis pregning. Det som begynner som en subkultur utsprunget av opprør mot det etablerte, følger en forutsigbar kurs fra samfunnets avsky til populær omfavnelse."
Et ekstremt eksempel på tilpasning til kommersiell suksess er Kevin Eastman og Peter Lairds tegneserie Teenage Mutant Ninja Turtles. Serien var opprinnelig en helteparodi for voksne. Med filmene, leketøy og spill ble den ufarlig actionhumor for barn. Serieskaperne utga selv det første heftet. Det kostet dem 1200 dollar. Utvilsomt en lønnsom investering.
Overraskende ukritisk oppsummerer Heller at kreative krefter låner ideer fra alternative uttrykk for å utvikle massemarkedet. Han viser til de som går inn i reklamebransjen for å få tilgang på ressurser og lager selvironiske filmer med alternativ forankring. Hvor er problematiseringen av at de gir produktene trendy profil og troverdighet? Reklamebransjens produktpushing er diametralt motsatt alternativismens gjør-det-selv-tradisjon.

Gary Groth, redaktør av The Comics Journal og deleier av forlaget Fantagraphics Books, er som ventet spissformulert i sin artikkel om alternative tegneserier i USA. Seriene opplevde en boom tidlig på 80-tallet, anført av Hernandez-brødrenes Love & Rockets fra Groths eget forlag. Serieskaperne var inspirert av tidligere underground, samtidig som etableringen av egne tegneserieforretninger skapte et nytt marked. Groth mener serieskaperne hadde fått en ny selvbevissthet. For første gang var det en gruppe serieskapere som så på seg selv som kunstnere, snarere enn håndverkere. Uttrykket var det viktigste for dem, og de ville ikke godta redaksjonell overstyring. Denne bevisstheten ga seg økonomisk uttrykk i krav om å beholde rettighetene til sine egne serier.
Ved siden av Groths Fantagraphics Books er det flere små forlag, som Drawn & Quarterly og Top Shelf Comix, som profilerer tegneserier som kunst. Blant de siste årenes mest interessante serieskapere er Jessica Abel og Adrian Tomine, som begge lager hverdagsfortellinger med usedvanlig observasjonsevne, og Jason Lutes som arbeider på et mammutverk om Tyskland i mellomkrigstiden. I en tid hvor DC Comics - et av de tre store serieforlagene, og eid av AOL-Time-Warner - har opsjon på å kjøpe monopoldistributøren Diamond er behovet for alternative forlag og salgskanaler sterkere en noensinne.
"De alternative serienes catch-22 er at de forblir virkningsløse og marginalisert, eller såpass populære at de absorberes trygt i markedsmaskinen, del for del," skriver Groth. "Den alternative seriebransjen har aldri vært mer vital og dermed troende til å dukke opp på radaren til trendy talentspeidere… Den inngripende trusselen ved oppkjøp er like åpenbar som den er lumsk; vi unnlater å erkjenne small press' skjørhet på egen risiko."

Boken avsluttes med intervjuer av serieskaperne Peter Bagge og Joe Sacco samt tre fanzine-utgivere som Kira Jollife (grunnlegger av forbrukskritiske Cheap Date) om deres oppfatning av egen alternativisme, forholdet til massemarkedet og hvem deres publikum er. Intervjuene er knappe, men kommentarer fra aktørene selv er et interessant supplement. Bibliografien med litteratur og nettsteder er fyldig uten å være ugjennomtrengelig.
Art Spiegelman (som redigerte RAW og laget Maus) uttalte i et intervju at alternative tegneserier spres 'below critical radar'. Fristilt fra synspunktene til tradisjonelle smaksdommere kan serieskaperne bryte tabu og eksperimentere, og ikke minst kan nye talenter slippe til. Typisk for de alternative utgivelsene - og da ikke bare tegneseriene - er opprør mot såkalt god smak. Sabin og Triggs skriver at "den samlede effekten er en estetikk som ennå ikke har stivnet til et 'brand'. En estetikk som - i dette sett-alt, firmadominerte, postmoderne 21. århundre - har en glans som er hypnotiserende som… det flakkende lyset fra en kopimaskin."

Roger Sabin og Teal Triggs (red.): Below Critical Radar. Slab-O-Concrete. 2001

Morten Harper

(Trykt i Morgenbladet 10. mai 2001)