En ekte skyggeverden

Han er sarkastisk (nesten hatsk), ironisk (nesten distansert) og stilbevisst (nesten steril). Likevel fester trykksverten. Daniel Clowes' drama og tragedier er både underholdende og tankevekkende.

"Jeg er sykt lei smaken til nerdete tegneseriefans som hindrer meg i å tjene millioner dollar," sa Daniel Clowes i et intervju for noen år siden. Han utdypet: "Fordi hvis de i det hele tatt brukte hjernene sine ville de kjøpe min tegneserie i stedet for det søplet de kjøper nå."
Etter at en av hans serier - Ghost World - ble filmatisert har publikum faktisk begynt å kjøpe seriene hans. I alle fall dette ene albumet, som var blant bestselgerne i USA i fjor. I forbindelse med at filmen nå vises her hjemme, utgis serien også på norsk. Ghost World handler om de to tenåringsvenninnene Enid og Rebecca, bosatt i en for dem katastrofalt ordinær amerikansk småby. De er tøff i trynet. Ingen og ingenting er bra nok. Alt er på liksom. De flørter, jobber og krangler som om det var en lek, og ser ikke konsekvensene både for dem selv og folk de omgås.
Uten slitsomme overforklaringer får Clowes frem de psykologiske mekanismene som er i sving hos jentene. Opplevelsen av mistilpasshet gjør at de mer eller mindre totalt (og velartikulert) avviser omgivelsene. Serien er observant og elegant fortalt. Særlig dialogen mellom jentene er livaktig og troverdig. Forholdet mellom dem er da også et hovedmotiv i serien. Jentene fremstår som ganske så usympatiske. Clowes er en bisk og utleverende personskildrer, men serien er ikke noen fordømmelse av jentene. Den nøyer seg med å vise og konstatere hvordan de er.
Mange kan sikkert identifisere seg med jentenes oppgitthet og frustrasjon. Det er likevel ikke til å unngå at de oppleves som bitre, og særlig Enid er en tragisk figur som ikke passer inn. Hendelsene i serien tilhører oppvekstens fellesgods, med høy gjenkjennelsesfaktor. Samtidig har Clowes særegne vinklinger og innfall som gjør serien underholdende, uten at den dermed blir outrert. Jentene (og særlig Enid) er bare litt mer kreative enn de fleste.
En generell svakhet ved hverdagslige historier gjelder også Ghost World. Det er et mål å skildre den skyggeverden personene føler de lever i, den tomheten de opplever. Slik sett er det et poeng at historien i alle fall på ett plan er monoton. Da blir kjedsomhet lett ikke bare en tilstand for personene, men noe som brer seg også til leseren. Serien er imidlertid ikke mer omfangsrik enn at dette ikke er noe stort aber.
Tegnestilen tenderer mot realisme, men den er forenklet og innimellom karikert. Personkarikaturene gir serien humor, samtidig som de identifiserer personlighetene. Clowes bruker i Ghost World dessuten en turkis sekundærfarge som styrer stemningen og intensiteten i tegningene.

Daniel Clowes har lenge vært en av de fremste serieskaperne hos det amerikanske indie-forlaget Fantagraphics Books. Seriene hans er treffsikre uttrykk for og kommentarer til den såkalte ironiske generasjonen, i praksis flertallet av dagens tyve- og tredveåringer. Gjennombruddserien hans var Lloyd Llewellyn (1985), en parodisk pastisj over middelklassens hipsterkultur på femtitallet. Til tider kan Clowes bli så oppslukt i sin fascinasjon over disse fenomenene at den ironiske distansen forsvinner, men som oftest har seriene en surrealistisk dimensjon med fascinerende kvaliteter.
I 1989 startet Clowes heftet Eightball, hvor han fortsatt trykker de nye seriene sine (de lengste i føljetong). Det første større prosjektet var serieromanen Like a Velvet Glove Cast in Iron. Historien er en reise inn i et marerittaktig miljø, en slags road-serie om en mann som blir besatt av en kvinnelig skuespiller og drar ut på leting. Serien er til dels vanskelig tilgjengelig, men likevel medrivende og skremmende.
Etter hvert har Clowes konsentrert seg om mer hverdagslige drama og tragedier, men alltid med særegne grep slik at seriene ikke er alminnelig sosialrealisme. Den selvbiografiske genren har han ikke sansen for. Serien Just Another Day er en sarkastisk parodi hvor Clowes møysommelig skildrer en ung mann på badet. Han fikler med tanntråd, og han pusser tennene. Han skyller munnen og spytter ut i vasken. Han barberer seg osv. Seansen blir avbrutt av Clowes ved tegnebrettet, som kategorisk avviser at selvbiografien bygger opp et spesielt nært forhold mellom leseren og serieskaperen. Genren er ifølge Clowes lekeplass for nevrotiske tegnere som vil dytte sine følelser og usikkerhet på andre.
Det betyr ikke at Clowes' serier ikke refererer til hans egne opplevelser. Tvert imot. Han bare foretrekker å fortelle om dem i en fiktiv form. Serien Pussey! er et rabiat oppgjør med tegneseriebransjen, fra barnslige superhelttegnere til pretensiøse kunstseriemakere. Clowes skildrer også en håpefull serieskapers famlende forsøk på å lage en serie.

Bare én av Clowes' serier er utgitt på norsk tidligere. Den korte historien Blå italienske greier (trykt i Fidus i 1994) er et humoristisk tilbakeblikk på ungdomstid anno 1979 med rock, jenter og romkamerater. De fleste seriene fra Eightball er samlet i egne bøker, så Clowes' serier er lett å få tak i på engelsk. De to nyeste boksamlingene Caricature og David Boring kan være et bra sted å starte.
Caricature samler flere korte historier. Clowes har her tonet ned den biske humoren til fordel for mer rendyrket drama. Med observant blikk og fortellerteknisk eleganse lager han nærstudier av både uvanlige og ordinære mennesker, og streifer samtidig innom populærkulturens særheter.
Det er mange innadvendte, nevrotiske personer blant Clowes' karikaturer. Det er tegneren som dras inn i et forhold til en ung jente, en avstandsforelsket gutt, den unge mannen som flere ganger skifter personlighet og mobbeofret som har skapt seg om til en babe. En tragikomisk superheltparodi avslutter boken. Fortellerformen i seriene minner om dagsboksnedtegnelser, noe som gjør hendelsene mer personlige og relevante. Et aktuelt poeng er at kjærlighetsforholdet mellom Enid og en eldre mann i filmen Ghost World, synes basert på denne samlingens tittelhistorie.

David Boring er en bredt anlagt treakter om en ung manns forelskelse. Det er en personlig beretning, men med mye å kjenne seg igjen i: forelskelsen, forsøkene på å få jenta interessert, hvordan hun slipper han innpå seg og så trekker seg unna. Det er også mange fine detaljer i skildringen av de andre personene i serien. Clowes velger ut biter som er karakteristiske og har overføringsverdi. Et eksempel er det nære, men aseksuelle, vennskapet mellom hovedpersonen og ei lesbisk jente.
Historien rommer også en spenningsintrige. De mange personene og hvordan de agerer mot hverandre gir serien bredde. Mens de fleste tegneserier er som korte noveller, er David Boring en roman med omfangsrik handling og personer i utvikling. Clowes har laget en historie med personer som er til å tro på. Han tegner og forteller elegant. Stilen er nokså tung (eller om man vil: lavmælt) med mye fortellertekst. Dette er en serie som fremfor alt gjør krav på å bli lest.
Til tross for udiskutable kvaliteter, bommer likevel Clowes på et par viktige punkt. Han bruker bruddstykker av et gammelt seriehefte (også det oppdiktet) som skal illustrere en lengsel hos hovedpersonen og mer konkret savnet av faren. Et slikt metagrep er utslitt og her skaper det bare en vag følelse av nostalgi. En annen svakhet er at den utkårede jenta etableres som en klassisk femme fatale. En eldre professor er også forelsket, og rivalene føler de må kjempe om henne.

Daniel Clowes: Ghost World. 80 sider. No Comprendo Press. 2001.
---: Caricature. 104 sider. Fantagraphics Books. 1999.
---: David Boring. 116 sider. Pantheon Books. 2000.

Morten Harper

(Trykt i Morgenbladet 8. februar 2002)