Tidenes beste tegneserier

Av Morten Harper

I regi av tidsskriftet TEGN har trettiseks serieskapere og kritikere valgt ut sine norske og utenlandske favoritter. Vinnerne presenteres i dag på tegneseriefestivalen Raptus i Bergen.

Beste serie ble Watchmen (fra 1986, utgitt på norsk som Vektere) av britene Alan Moore (tekst) og Dave Gibbons (tegning). Serien er postmoderne kirurgi hvor Moore kutter i stykker superheltkonseptet. Dels er det kontrafaktisk historieskriving om en alternativ verden hvor USA har seiret i Vietnam-krigen, det ble ingen Watergate og Richard Nixon er fortsatt president. Dels handler det om overmenneskenes moralske ansvar. I det store når verdens mest intelligente mann fingerer et samlende angrep fra verdensrommet for å avverge krig mellom USA og Sovjetunionen. I det nære når seriens eneste egentlige superhelt - Doc Manhattan - hever seg over egentlig intimitet i kjærlighetsforhold.
Watchmen er et kompleks verk med en suveren dramaturgi. Handlinger, bilder og tekst overlapper og reflekterer hverandre som formfullendte regnestykker. Foruten en eminent språkføring, har Moore en enestående evne til å samle parallelle forløp. Eneste innvending er at grepene til tider blir kunstig elegante, som en abstrakt formlek. Uansett dannet Moores fortellergrep skole for moderne amerikanske serier.

Amerikanske Will Eisner (nå 72 år) ble beste serieskaper. Som tyveåring startet han en tegnestue med blant andre Bob Kane (som skapte Batman) og den senere Marvel-tegneren Jack Kirby. Riktignok sviktet teften da han krast refuserte to unggutter som ville selge ham Supermann. Eisner mente de burde holde seg på skolen og glemme drømmen om å lage tegneserier. Men med sin egen serie Spirit (1940-52) tegnet han nytt terreng for mediet. Serien om den maskekledde detektiven er en selvbevisst blanding av Zorro, amerikansk krim og superheltserier. Eisner forenet på særegent vis parodi med drama, og serien er ikke minst en oppvisning i aparte menneskeskildringer. Seriens filmatiske fortellerteknikk var nyskapende, en formsikker satire over samtidens film. Med ekstreme perspektiv, uventede synsvinkler og vekslende form på billedrutene preget Spirit de etter hvert dominerende superheltseriene.
Etter å ha arbeidet med bl.a. undervisningsmateriell i tegneserieform, gjorde Eisner mot slutten av syttitallet sin andre store innsats for tegneserien. Under et besøk i Europa ble han interessert i de nye tegneserieromanene, og med En kontrakt med Gud (1978) lanserte han begrepet "grafisk roman" på hjemmemarkedet. Mens Spirit ga et eksotisk utsnitt av storbyen, er hans nye serier sosialrealistiske, mer presist skildringer av mellomkrigstidens New York. Siden har han bl.a. laget selvbiografien To the Heart of the Storm (1991). I sine nye serier har han fjernet rutene som mal for sideutformingen, og utsnittene glir inn i hverandre i spennende oppslag. Eisner har også bidratt til den teoretiske diskusjonen om tegneserien som uttrykksform, både som lærer ved School of Visual Art i New York og med bøkene Comics and Sequential Art (1991) og Graphics Storytelling (1995).

I kåringens norske kategori ble Lomma full av regn (1995)av Jason (John Arne Sæterøy) beste serie. Tilsynelatende er den en kjærlighetshistorie om to ungdommers tilfeldige møte, med jentas ampre ekskjæreste på hjul. Albumet er beskrevet som sosialsurrealisme, og her er mye merkelig krydder: hatter regner over byen, en struts redder en nedgravd mann og paret har piknik på månen. Elementene uttrykker vilje til eksperiment og intensitet, men er snarere intuitivt tatt med enn som del av en nennsomt oppbygd symbolikk - til det er mønstrene litt for utydelige. Jason mestrer å skape en interessant atmosfære, og tegnestilen og sidekomposisjonen er helhetlig og drevent gjennomført.

Klar vinner blant de norske serieskaperne ble Christopher Nielsen. I løpet av åttitallet gikk han fra undergrunnen med de egenpubliserte Tegneseriebladet FEDME (1981) og Rummpfftillfftooo (1984) samt bidrag i Gateavisas tegneserieekstra, til albumet En fettsugers bekjennelser (1988) på stort forlag. Sistnevnte er en frisk satire om en forhenværende bananrepublikk som etter revolusjonen vil fettsuge overklassen og eksportere pølser. Nielsens andre hovedverk er Jazzbasillen (1990), et frodig tidsbilde av Oslo på femtitallet.
Tegnestilen i Nielsens serier er upolert og grotesk karikerende. Han er en kommentator med spennvidde, det være seg til forbrukersamfunnet, gapet mellom nord og sør og slankehysteri, eller til rotløs ungdom - "narverne" - på syttitallet.
I 1994 begynte Nielsen på det som ser ut til å bli hans mest ambisiøse prosjekt: Weltschmerz. I hittil syv hefter blander han rølpete humor med tragisk melankoli. Han lager også nye serier med To trøtte typer. I høst kommer dop-brødrene som tegnefilmfigurer på statskanalen.

(Upublisert)