En siste slurk styrkedråper

Det er slektstreff i gallerlandsbyen når Asterix og Obelix feirer bursdag, men ungkarene unnslipper giftemål.

Av Morten Harper

I dag utgis det 31. Asterix-albumet: Asterix og Latraviata. Det er fem år siden forrige album, og mye tyder på at dette blir det aller siste. 73 år gamle Albert Uderzo har hentet inn tegnehjelp, og historien er en av de svakeste i serien. Albumet utgis samtidig over hele Europa, i et samlet førsteopplag på 8 millioner eksemplarer. Fra før er det på verdensplan solgt 260 millioner album.
Asterix-seriens popularitet har blitt forklart med at den fremelsker nasjonal - og særlig fransk - selvfølelse. Allerede i 1966 fikk serien forsiden på magasinet L'Express med overskriften "Le Phénomène Astérix". Året etter passerte salget 10 millioner album, og den første tegnefilmen hadde premiere. Da det første franske albumet ble utgitt i 1961, var imidlertid opplaget beskjedne 6 000.

En klassiker
Asterix debuterte i det franske magasinet Pilote 29. oktober 1959. Magasinet var også nytt, stiftet av Asterix-skaperne René Goscinny og Albert Uderzo sammen med Blueberry-forfatteren Jean-Michel Charlier. Pilote var frem til 80-tallet det viktigste franske tegneseriemagasinet, med Goscinny selv som redaktør i perioden 1963-74. Magasinet trykte klassikere som Jaktfalkene, Iznogood, Blueberry og Lucky Luke, men ble først og fremst markedsført som "Le Journal d'Asterix et d'Obelix".
Forfatteren Goscinny og tegneren Uderzo hadde allerede samarbeidet på flere serier, første gang i 1952 på den humoristiske sjørøverserien John Pistolett. I 1958 laget de den parodiske indianer/western-serien Ompa-Pa, som i strek, persongalleri og humor var en forløper for Asterix.
Arbeidet med Asterix startet tre måneder før det første avsnittet ble trykt. Uderzo og Goscinny hadde bestemt seg for å lage en historisk serie. De startet i steinalderen og brainstormet seg fremover til ca. år 50 før vår tidsregning. Her merket de seg historiene om gallerhøvdingen Vercingetorix, som gjorde opprør mot den romerske okkupasjonsmakten. Mens Uderzo ville ha en stor og sterk brande á la Ompa-Pa som hovedperson, ønsket Goscinny en liten, sterk figur som illustrerte kampen mot overmakten. Slik ble det. I tråd med inspirasjonen Vercingetorix skulle navnene ende på "-ix". Hva var vel et mer egnet navn for en liten stjerne enn fotnotetegnet "*": Asterix. Goscinny og Uderzo var enige om at han skulle ha en stor og enfoldig følgesvenn, en motpol til den kløktige hovedpersonen. Ettersom hans yrke var bautasteinhugger, fikk han navn etter en type steinstøtter: Obelix. Figurene ble plassert i en landsby ved Bretagnes kyst, omringet av fire romerske garnisoner. Selvsagt var også gallernes styrkedråper på plass, som garanti for deres uavhengighet.
Med Asterix presterte både Goscinny og Uderzo sitt beste arbeid. Uderzo klarte å forene humoristisk personkarikatur med realistiske omgivelser. Tegningene gir serien særpreg og humor. Til tross for voldsom produktivitet, holdt Goscinny høy kvalitet i de seriene han skrev. I Asterix skapte han en hel landsby med originaler, og fikk endelig brukt latinen han hadde pugget som skoleelev.

Populistisk
Foruten de kunstneriske kvalitetene - og da tenker jeg både på tegningene og det fortellertekniske/teksten - er det to forhold som forklarer seriens suksess. For det første er serien både en historisk karikatur og moderne satire over populærkultur, politikk og samfunn. For det andre kan serien leses på to plan: Barn og unge fascineres av de frodige figurene og situasjonene. Voksne kan i tillegg kose seg over historiske detaljer, ordspill og samtidssatire.
Serien har berørt Tour-de-France, økonomiske markedskrefter og The Beatles. Mange bifigurer er karikaturer; i albumet Hos britene (1966) ligner høvdingen Zebigbos på Winston Churchill, og i Londinium støter de på det første popbandet Barder. Den romerske økonomen i Obelix og Co. (1976) er president Jacques Chirac. I det nye albumet er Uderzo innom både Flipper og moderne filmstatuetter.
Asterix er oppfattet som et symbol for gaullismen, og de uovervinnelige gallerne gjenspeiler på muntert vis fransk nasjonalfølelse. Serien er også brukt som symbol for dagsaktuell politisk protest. Mest beryktet er det tyske serieheftet Alcolix. Hovedpersonene ligner Asterix og Obelix, men drikker heller alkohol enn styrkedråper og slåss mot amerikanske tropper i stedet for romere. Tyske miljøforkjempere har også brukt Asterix i kampen mot veiutbygging. I Norge lanserte Ungdomskampanjen mot EU i 1994 AstEUrix som et innlegg før EU-avstemningen. Noen slik radikal politisk agenda er det imidlertid ikke i Asterix. Skildringen av de rigide romerske myndighetene rammer vårt moderne byråkrati, men i den grad serien har politisk tendens er det en populistisk common sense.

Hele sannheten?
Asterix er ikke bare underholdende, serien er også god historieundervisning. De nederlandske historikerne René van Royen og Sunnyva van der Vegt skriver i boken Asterix - die ganze Wahrheit (tysk utg, Verlag C.H. Beck) at serien treffende beskriver gallernes villskap og tapperhet i kamp. Serien har imidlertid utelatt en detalj: gallerne stilte gjærne naken i kamp med bare skjold og sverd.
Fjæren i Asterix' hjelm har derimot ikke historiske kilder, men er hentet fra symbolet til et velkjent fransk sigarettmerke: Gauloises. Asterix er ikke bare et uttrykk for fransk fortid, men også ikledd en nasjonal merkevare.
Obelix' bautasteiner er også historisk feil. Slike merkesteiner var vanlig 3000 - 1000 fvt., og hadde ikke sammenheng med den keltiske kulturen. Obelix' komplekser treffer imidlertid. I en kilde fra den greske historikeren Ephoros heter det at gallerne synes det er viktig å ikke bli for tykke, og unge menn som blir overvektige blir straffet. Likevel har de tradisjonsrike villsvinfestene som avslutter albumene historisk forankring. Gallerne var glad i kjøtt og festet flittig.

Truede ungkarer
Asterix og Latraviata er det syvende albumet Uderzo har laget siden Goscinny døde i 1977. I intervjuer har Uderzo understreket at han vil bevare ånden fra Goscinnys verk. Uderzo har selv skrevet historiene, og de to første albumene var gode. Siden har kvaliteten vært ujevn. Det nye albumet er et av de dårligste. Tegningene er likegyldige sammenlignet med storhetstiden på 70-tallet. Historien er ufokusert. Ikke bare skal mødrene sørge for å få giftet Asterix og Obelix, fedrene deres holdes i fangeskap av romerne, og en romersk femme fatale leker med hjerterøttene til ungkarene. Uderzo tar seg ikke tid til å utvikle noen av forløpene skikkelig. Dessuten henter han mye fra tidligere album: Obelix er forelsket, Asterix og Obelix krangler, de må befri gallere fra romersk fangenskap, og de ender opp med å hjelpe Cæsar. Likevel: Obelix som danseløve er kostelig, og det er fortsatt gøy med lemlestelse av legionærer.

(Trykt i en noe annen versjon i Aftenposten 14. mars 2001)