Litterært berserk

Som i den gamle hefteserien Illustrerte klassikere er Steffen Kverneland trofast overfor originalverkets tekst, men lar bildene kommentere det litterære utdraget på særeget vis. Med Amputerte klassikere IV er alle avsnittene samlet i bøker. Serien har de siste årene gått fast i Dagbladet, men ble i år offer for avisens sparetiltak. I tillegg til avsnittene fra Dagbladet 1999-2000, inneholder boken en del illustrasjoner hvor Kverneland gir kjente maleriske motiv ny aktualitet og et etterord av Are Kalvø. Selv om Kverneland insisterer på at han kun vil underholde, har Amputerte klassikere etablert ham som en av landets fremste litteraturkritikere og satirikere.

Det er kjekt å kunne lese seriene i finere gjengivelse enn avistrykk. Særlig fargesidene er bedre i denne boken. Utgivelsen er pakket inn med ironisk distanse. Tintin-pastisjen på baksiden fastslår at dette er tegneserier som er seg selv bevisst. Distansert er også Kvernelands arkaiske og parodisk arrogante forord. Her forklarer han hvorfor Amputerte klassikere IV utgis av lille No Comprendo Press, og ikke Cappelen som utga det tredje bindet. Ifølge Kverneland ville Cappelen-sjef Anders Heger sensurere en side hvor Kverneland skjeller ut forfatteren Erik Fosnes Hansen fordi han ikke har betalt for en originalside han kjøpte av Kverneland. Den omstridte siden er en amputasjon av Dostojevskijs "Idioten", hvor gjelden plasserer Fosnes Hansen på listen over idiotkandidater sammen med bl.a. Jens Stoltenberg, Øystein Hedstrøm og Tormod Hermansen.

Blant amputasjonene er verk av norske og utenlandske forfattere som Aksel Sandemose, Knut Hamsun, August Strindberg og Bret Easton Ellis. Det er også en del sakprosa, som Erik Solheims "Nærmere" og et intervju med Valgerd Svarstad Haugland fra denne avisen. Spennvidden er stor, og det er vanskelig å finne noen tråd i utvalget. Kverneland bruker som regel bare en side på hvert verk, men bl.a. Hans E. Kincks "Denne krakkjen" og Sven Elvestads "Den hemmelighedsfulde Thomas Ryer" er laget som føljetong over flere sider. I disse siste tilfellene lar Kverneland tegningene mer pliktskyldig illustrere teksten.

Kverneland er en dyktig tegner, og samlet i et album ser vi klarere bredden i stilarter og det temperamentet han tilfører seriene. Han er særlig flink til å brukte tegneseriens muligheter for uvirkelige stiliseringer og lydord, som gir seriene en galskapsaktig humor. I en side om Jens Stoltenberg prøver han seg endog på fotomontasje, men det fungerer dårlig. Siden er visuelt kjedelig, og det er vanskelig å skjønne hvorfor en tegner som Kverneland har valgt å bruke en teknikk som ellers hører hjemme i russeaviser. De tegnede karikaturene i boken er derimot glimrende. Personene er siklende, geipende og innfule, men alltid lett å kjenne igjen. Ofte er det disse karikaturene som gjør sidene morsomme, hva personene gjør er gjerne mindre interessant. Det ser vi tydelig i amputasjonen av Jon Fosses "Rosa plastveske", hvor hele Fosse-familien står fremskutt med det samme blåsprengte dødsblikket.

Kvernelands korte format gjør at seriene er ubrukelige som litterære bearbeidelser i alminnelig forstand. Det er samtidig serienes styrke. Kverneland utnytter tegneseriens egenart; samspillet - eller: motsetningene - mellom tekst og bilde. På sitt beste viser Kverneland oss annerledes assosiasjoner i billedplanet, som tilfører verket ny mening eller kanskje kritiserer det. Et fortellergrepet Kverneland gjerne bruker, er å gi de litterære skikkelsene stand-ins fra regjering og Storting. Her er få fintenkte metaforer, men hemningsløse anakronismer som innimellom blir potent satire. Som når Jens Stoltenberg er Morgan Kane og møter en dristig gledespike i Jan Petersens skikkelse. Andre ganger er koblingene såpass uventet at det er vanskelig å se hva Kverneland vil si. Selv om sidene ikke kan knyttes til bestemte politiske hendelser eller tema, tegner Kverneland med konsekvent respektløshet for den politiske og kulturelle eliten. Det er et sterkt satirisk utsagn i seg selv.

Morten Harper

Steffen Kverneland: Amputerte klassikere IV. No Comprendo Press 2001.

(Trykt i Nationen 19. november 2001)