Magisk østkantrealisme

Bjørn Ousland har tatt med seg eventyrtradisjonen fra sitt forrige album, Mumle Gåsegg, og laget en moderne fabel om materielt jag og feilslått kjærlighet.

Amfibius Rex handler om en avstandsforelsket fyr som allierer seg med overnaturlige krefter for å få mot og styrke til å vinne jenta han elsker. Motivet er velbrukt, men har fått en original form. Ousland gir stor plass til miljøskildringen. Vi er i Oslo per dags dato, nærmere bestemt på Østkanten, med Akerselva som mest sentrale referanse. Ikke alt er som i virkeligheten. En artig detalj er at Ousland har spunnet videre på fiskerikonflikten med Island, som her kulminerer i et flyangrep mot Oslo. Viktigere for historien er eventyrskapningene som lever i elva, ledet av ei paddedronning. De overnaturlige er driftsvesener. I kontakten med dem slipper hovedpersonen begjæret løs. Hos dem henter han styrke og selvtillit (i form av en talisman) til å følge impulsene og lystene også utenfor undergrunnsverdenen.
Intet eventyr uten konflikten mellom det gode og det onde. Paddedronninga er det gode. Motsatsen er zombieaktige japper. De har brukt kreftene til å samle seg materiell rikdom. En gjennomgående konflikt i serien er kampen mellom de to moralske motpolene, og er en eksotisk sidehandling som gir rom for noen gjennomarbeidede marerittaktige oppslag.
Det er tydelig at Ouslands ambisjon har vært å kommentere tendenser i samtiden. Han har valgt relevante og interessante tidstegn, og eventyrgrepet frisker opp kommentarene. Nyskapende satire er det likevel ikke. Når Ousland skildrer nittitallets kynisme, overfladiskhet og materielle jag med et par zombie-japper, blir det simpelthen skjemmende overtydelig. Nå er denne svakheten vanskelig å unngå i eventyrgenren. Spissfindigheter er sjelden et eventyrs styrke, formen innbyr snarere til karikatur med et trolls presisjonsnivå.
Fremfor alt handler historien om romantikkens umulighet. Det går slettes ikke bra med hovedpersonens kurtisering. Ousland skildrer den innadvendte romantikers fall; kanskje går det ikke an å være ekte i en falsk verden. Hovedpersonen basker med følelsene og den overnaturlige drahjelpen. De gode intensjonene hans speilvendes i handlinger som skremmer vekk jenta. Hun har det heller ikke lett. Kjæresten banker henne, men hun er forelsket og tror han endrer seg. Den søte jenta som er forelsket i drittsekken er en utslitt klisjé, og når fyren i tillegg er småkriminell ramler Ousland nesten over i det parodiske. Det tror jeg er ufrivillig. I alle fall svekkes seriens atmosfære, for ikke å si dens troverdighet. Ousland burde tatt seg tid til større oppfinnsomhet i utformingen av jenta som hovedpersonen er så betatt av. Dette "forholdet" er tross alle sideløpende handlinger seriens sentrum. Men kanskje er det de banale ekstrapoleringene som viser essensen av samtiden, hinsides nyanserende rasjonaliseringer.
Ousland har her funnet tilbake til en tegnestil i sort/hvitt. Han har samtidig bevart noe av strekens løshet fra Mumle Gåsegg. Det er således fin bevegelighet i rutene. Selv om Ousland arbeider innenfor en realistisk tradisjon, er han langt mer karikerende enn i hovedverket Solruns saga. Virkelighetsgjengivelsen er forenklet. Det få detaljer, men tegningene får med de elementene som karakteriserer en figur eller et objekt. Stilen har likhetstrekk med den elegante krimserien Kane av engelske Paul Grist. Den er sparsom og stilistisk delikat. Ousland har åpenbart arbeidet seg grundig inn i stilen, for albumet har en enhetlig form. Fortellermessig er stilen funksjonell. Den avleder ikke vår oppmerksomhet med forstyrrende estetikk. Den beskriver handlinger, gjenstander og personer slik at vi føres videre i fortellingen.

Bjørn Ousland: Amfibius Rex. Jippi Forlag 2000.

Morten Harper

(Trykt i Nationen 13. mars 2000)