Kløkt og kamp med nevene

Amerikanske serieskapere mikser hardkokt krim og superhelter, mens europeerne lager nye intriger for gamle gentlemen.

Allerede i supersuksessene Daredevil (1979) og Batman: Nattens ridder (1986) viste Frank Miller at han hadde sans for og mestret både den visuelle stiliseringen i crime noir-film og den knappe språkføringen i hardkokt litteratur. På nittitallet har hovedprosjektet hans vært Sin City (1992), hvor han blander superheltgenren, japansk manga og hardkokt krim. Hovedpersonene er gentlemen med nevene. De er umulig sterke - og enfoldige. De er ute av stand til å omforme følelser til nyanserte handlinger eller språk; gladiatorer født et par tusen år for sent. I den nyeste historien "Hell and Back" møter den ensomme helten en kvinne og blir forelsket - men hun tas fra ham. Handlingen drives frem gjennom virkninger mellom overgrep og hevn. Personene lemlestes hinsides det realistiske, men de overlever av viljestyrke for å kunne ta hevn og beskytte dem de elsker. Mer enn Dashiell Hammet er Sin City preget av Ross MacDonalds lødige underholdningskrim. Miller ekstremiserer udådene i en slik grad at de blir individuell ondskap og ikke sosiale overgrep.
I Sin City er alt som er forbudt samlet og fordreid. Dette er råttenskap som er større enn hverdagen. Serien er kan virke barnslig overdrevet, men det er vanskelig å ikke bli fascinert av Millers spekulative skildringer og totale beherskelse av formspråket. Miller tegner i en sort/hvitt-stil (riktignok er det en sekvens i fire farger i denne historien) som er pompøs samtidig som den er antydende og dermed pirrende. Den stilistiske overestetiseringen er tydelig når Miller gir en utspekulert forførerinne magnetisk blå øyne og klær. Både sensualitet og vold skildres på fetisjistisk vis i serien. I alle Millers serier finner vi en dragning mot ekstrem, apokalyptisk vold. Skildringene er utmalende og med perfekt koreograferte slåsskamper hinsides krimgenren.

100 Bullets (1999) av duoen Brian Azzarello og Eduardo Risso er åpenbart inspirert av Miller. Serien er utgitt på norsk i Bladkompaniets Inferno-album. Begge seriene har utpenslende voldsskildringer og er stilisert tegnet. Hevn er også drivkraften for personene i 100 Bullets. Premisset for serien er: tenk deg at du fikk alle bevis, en pistol og fritt leide til å drepe en person som har skadet deg. En mystisk agent reiser rundt i USA og gir ulike personer et slikt tilbud. I hardkokt krim sier man selvsagt ikke nei til den slags. Det er et godt konsept som gir mulighet for hyppige skift av personer og miljø, samtidig som serien har en gjennomgripende historie. Plotene i serien er vesentlig bedre enn i Sin City. Riktignok er personenes reaksjoner og logikk til tider pussig, men intrigene fungerer innenfor genren. Mens Miller satser alt på å fascinere med fortellermåten, greier Azzarello å overraske oss med historien.
Rissos tegninger er mindre imponerende enn Millers. 100 Bullets er i fire farger. Selv om Rissos stil er kontrastrik, oppnår han aldri Millers visuelle slagkraft. Dette er imidlertid mer en konstatering enn negativ kritikk. Tegningene er absolutt funksjonelle for å formidle de mer utviklede historiene i 100 Bullets.

En av tidenes fremste europeiske spenningsserier er Blake og Mortimer. Den ble opprinnelig laget av Tintin-assistenten Edgar P. Jacobs i 1946, og handler om to middelaldrende britiske frilansagenter. Serien er en dose kald krig, hvor både kommunisme og asiater utgjør permanente trusler mot den vestlige sivilisasjon. Den er dessuten beryktet for sin detaljrikdom og pertentlige tegninger, og er uttrykk for en tid hvor folk faktisk leste tegneserier.
Jacobs døde i 1987, men serien er overtatt av andre serieskapere. I Frankrike og Belgia er relanseringen blitt en slik suksess at to par serieskapere nå arbeider parallelt på serien. Den nyeste historien "Doktor Voronovs komplot" er skrevet av Yves Sente og tegnet av André Juillard. Både i fortelling og teknikk er serien i Jacobs' ånd. Historien er relativt kompleks, og selv om den er omstendelig fortalt er serien medrivende hvis man tar seg tid til å lese den. Sente har lagt handlingen til 1957, og skildrer sovjetisk maktkamp i etterkant av en mislykket rakettoppskyting. Juillard viste i den historiske serien Spurvehøgen (1982) at han har en av bransjens mest presise strekføring. På en måte er det sløsing med talent at han nå bruker tiden på å kopiere Jacobs' mer skjematiske stil. Samtidig virker det som Juillard trives med den disiplinerte stilen. "Doktor Voronovs komplot" er både i tekst og tegning vel så bra som Jacobs' klassiske album. Serien er utgitt på dansk.

En moderne slektning av Jacobs' Mortimer er Vittorio Giardinos Max Friedman. Utseendet og personligheten er påfallende lik, men serien har en mer moderne fortellerform og politisk nyansert verdensbilde. Cappelen utga to album med Max Friedman på åttitallet. Den nye historien "No pasarán!" finnes bl.a. på engelsk. Giardino involverer denne gangen Friedman i den spanske borgerkrigen. Den historiske settingen er ikke noe hovedpoeng i serien, men en nøye gjennomarbeidet kulisse og til dels katalysator for personlige intriger. Serien er både et interessant drama og en medrivende thriller. En annen styrke ved serien er mange interessante bipersoner, fra begge sider i konflikten. I likhet med André Juillard er Giardino en ypperlig tegner. Både miljø og personer er elegant tegnet og det er upåklagelig flyt i forløpet.

Etter den store suksessen til Ian Flemings Bond-romaner, utviklet den britiske avisen The Daily Express en tegneserie med superagenten i 1958. Fleming selv var visstnok skeptisk til initiativet, og mente tegneserier var simpel underholdning. Han ble overtalt av god betaling og lovnader om respektfull bearbeidelse. Fleming var godt fornøyd med resultatet, og det ble laget hele 52 avsnitt i serien. Stripene trykkes nå kronologisk på norsk i James Bond (1999). Siste nummer av bladet inneholder historiene "Goldfinger" og "Risico", begge tegnet av John McLusky i en realistisk stil i tradisjon med Alex Raymond (Rip Kirby). Et erklært mål for bladet er at gjengivelsen skal være så tro originalseriene som mulig. I tidligere norske utgaver er mange billedruter fjernet og snakkeboblene endret. Redaktør John Berge samler serien med bedre trykk og ingen klipping i tegningene.
"Goldfinger" har en velutviklet intrige, mens "Risico" er enklere og mer kortfattet. Tegningene er elegante, men i likhet med Blake og Mortimer kan dette bli vel statisk for lesere som er vant til moderne spenningsserier. Føljetongformen innebærer dessuten mange gjentagelser, slik at seriene blir omstendelig fortalt.
Heftet inneholder også spenningsserien Operasjon opprenskning av Dag Frognes. En ny norsk spenningsserie er oppsiktsvekkende i seg selv. Frognes har laget en oppfinnsomt dramatisert høk over høk-historie, hvor intrigen etableres gjennom flere parallelle skildringer. Problemet er at de stadig sceneskiftene blir forvirrende og gjør at vi verken blir kjent med eller interessert i noen av personene. Serien er jevnt over godt tegnet, men innimellom er det uferdige detaljer både i perspektivtegning og anatomi.

Brian Azzarello og Eduardo Risso: 100 bullets (Inferno-album). Bladkompaniet. 2000
Frank Miller: Sin City: Hell and Back. Dark Horse Comics. 2000
Yves Sente og André Juillard: Blake og Mortimers nye eventyr: Doktor Voronovs komplot. Carlsen Comics. 2000
Vittorio Giardino: No Pasarán!. NBM. 2000
Ian Fleming, John McLusky mfl: James Bond # 4. Egmont. 2001

Morten Harper

(Trykt i Morgenbladet 8. mars 2001)