Frekke guttestreker

Kan tre rampegutter med sprettert, infam oppfinnsomhet og en stor porsjon katolsk skyldfølelse få ungene til å legge vekk spillkonsollene og i stedet lese tegneserier?.

Kommentar
Morten Harper

Hva er det jentene gjør på do? Lille Sprint er lei av å lure. I det nye albumet, som ble utgitt denne måneden, gjør han de nødvendige undersøkelsene. Godt gjemt i en av toalettbåsene merker han seg at jentene bruker mesteparten av tiden foran speilet, og mens guttene gjør sitt i ærverdig taushet, snakker jentene sammen! Hva de snakker om, skjønner han imidlertid ikke. For, som dette tiende albumet heter: "Du forstår det senere!"

"Lille Sprint", som er barndomsversjonen av den klassiske humor-spenningsserien "Sprint", fører an Egmont Serieforlagets satsing på albumserier for barn. Med et opplag på 25 000 eksemplarer er serien blant forlagets bestselgere, sammen med klassikere som "Asterix", "Lucky Luke" og nettopp "Sprint". I hjemlandet Frankrike har guttungen blitt mer populær enn den opprinnelige voksenversjonen. Her har det nyeste albumet solgt i omlag 600 000 eksemplarer.

De kommersielle tegneserieforlagenes største utfordring er å fenge de yngste leserne, slik at de får innarbeidet lesevaner som sikrer salg i mange år fremover. Utbredelsen av dataspill og andre digitale medier har gjort denne utfordringen større enn noensinne. I Norge er det fortsatt Egmonts ukeblad "Donald Duck & Co." som er den viktigste inngangen til tegneseriene. Men også Bladkompaniets hefter "Tom & Jerry", "Tommy og Tigern" og "Pondus" har stor appell til unge lesere.

Ingen pekefinger
Det kan gå mange år mellom et nytt album i de klassiske seriene. Den nye generasjonen rakkerunger er derimot mer aktive. Foruten "Lille Sprint", har Egmont på et par år utgitt fem album av "Titeuf" (opplag: 15 000) og to album av "Kid Paddle" (10 000). "Lille Sprint" og "Titeuf" dukker dessuten innimellom opp i humorbladet "Billy". Alle tre er gutter i 8-9-års alderen, som behersker røverstreker bedre enn matte.

I forbindelse med 50-års jubileet for "Sprint" i 1988, laget serieskaperne Tome og Janry en historie med seriens sentrale personer som barn (på norsk i albumet "Den unge Sprint"). Historien ble så populær at de kort tid etter lanserte "Lille Sprint" som egen serie. Stort sett består serien av situasjonsbaserte ensideshistorier, men hvert album innledes av en noe lengre fortelling. For å gjøre den nye serien mer fleksibel, er de andre personene i hovedserien ikke tatt med.

Tome og Janry lager også hovedserien "Sprint", som de har utviklet til en mer rendyrket spenningsserie for ungdom og voksne. De siste årene har de levert flest album med "Lille Sprint". Sprint og kompisene smugkikker på de pene lærerinnene med like stor oppfinnsomhet som de terroriserer prosten og gymlæreren. "Lille Sprint" er en spenstig barneserie uten pedagogikk eller pekefinger. Tegningene er livlige, og historiene er poengtert fortalt. Det er ikke noe å si på guttenes innfallsrikdom, men miljøet de ferdes i er såpass begrenset at situasjonene blir litt for like.

Stor suksess
Blandingen av slentrende karikert strek, naiv sexfiksering og ung vilterhet i "Titeuf" har slått godt an i hjemlandet Frankrike. Siden serien startet i 1993 har det totale albumsalget passert 4,5 millioner, og ifølge den franske utgiveren selges det et nytt album i minuttet. Det gjør serien til det siste tiårets største albumsuksess. "Titeuf" finnes også som tegnefilmserie og dataspill.

Serien, som sav sveitseren Zep, har appell ikke bare til unge lesere, men også den som vil minnes barndommen. Seriens smågutter er overbevist om egen ufeilbarlighet, men selvtilliten sprekker i en rekke feiltrinn. De tror kondomer er tyggegummi, og spiser tamponger. Serien er ikke noen stor oppvekstskildring, men er underholdende situasjonskomikk. Også "Titeuf" sliter med for liten variasjon i tema og poenger. I likhet med Lille Sprint tiltrekkes Titeuf av jenter, uten at han helt skjønner hvorfor. Med pene skolefrøkner og lek med snurrebassen, bretter seriene ut hele registret av katolske tvangstanker - som sikkert er like gangbare her til lands også.

Når hovedpersonen i Midams "Kid Paddle" skal pusse tennene, tegner han med tannkrem kikkersikte på speilet, og bruker vannkranen som styrespake. Humoren i de ensides episodene skapes ved guttenes enorme innlevelse i spillverdenen, og deres forvirring om hva som er virkelighet. Midam skapte seriens hovedperson da han i 1993 fikk ansvaret for å pusse opp magasinet "Spirou"s (franske "Sprint") seksjon for dataspill. Kid Paddle sitter for det meste hjemme foran TV'n og spiller, når han ikke er ute med vennene foran spillmaskinene på arkaden. Serien har flere artige poeng, men Midam fortaller i prinsippet den samme vitsen hver gang, og det blir relativt kjedelig for andre enn de aller yngste leserne.

(Trykt i Aftenposten 29. juli 2002)